Annonse
Første og siste konsert på veldig lenge
Embla and the Karidotters slapp sin første EP fredag 5. februar, og holdt i samme slengen slippkonsert for publikum på Apollon. Det skulle vise seg å bli i grevens tid.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Det er fullt hus på Apollon. Antallet gjester er presset til det ytterste, ingen flere slipper til. Et par stykker prøver seg riktignok i døra, men nei, det er helt utsolgt. Det er stinn brakke i den lille platesjappa i Nygårdsgaten, men bare ti publikummere befolker lokalet. Slik er det blitt.
Konserten markerte en helt ny retning for karrieren til Embla Karidotter, som har tatt steget fra bak trommesettet i Razika til foran mikrofonen som soloartist.
Sammen med backingbandet the Karidotters, har hun akkurat gitt ut EPen Howling. Det er dens fire låter som skal spilles på denne konserten.
Velspilt og fint
Stemningen er munter ved bardisken. Klokka er to og publikum har blitt servert både lapskaus og øl da Embla Karidotter entrer scenen. Den første sangen, «Bergen Blues», er en slags ambivalent hyllest til hjembyen. Kanskje skyldes det den sterke kontrasten til traurige strømmekonserter, men stemningen er umiskjennelig god.
Idet åpningslåten ebber ut, virker Karidotter derimot litt utilpass, som om hun har glemt litt hvordan man skal oppføre seg mellom låtene. Hun begynner å stemme gitaren, spør om vi har det bra. Husker at hun like før stilte akkurat det spørsmålet for å lodde stemningen, og gyver heller løs på neste låt.
Annonse
Okei, så er ikke Embla Karidotter særlig dreven på småprat. Hva gjør vel det? Musikken kjennes både levende og velspilt, bergenserne langs bardisken stortrives nå som de har fått påfyll i glassene, og det er i det hele tatt en fin og lun konsertatmosfære.
Bort fra popen
Bandet, tatt i betraktning at medlemmene bor i forskjellige byer og det derfor kan gå måneder mellom hver øving, er også svært samspilte. The Karidotters er rett og slett et veldig bra band.
Foruten Karidotter selv er Tor-Arne Vikingstad på gitar (Sløtface), Marie Moe på bass (Razika), Nils Jørgen Nilsen på trommer (Honningbarna) og Simen Følstad Nilsen på steelgitar (Aiming for Enrike) på scenen. Alle har de en fot plantet i indie-verdenen, men samlet er uttrykket blitt et helt annet.
Embla and the Karidotters er faktisk et vaskeekte country-band, og sjangeren kler dem.
Skulle man savne litt humor oppi det hele, kan man bare titte bort på trommis Nilsen. Ansiktet hans skjærer grimaser over en lav sko; sjeldent har en trommis blitt sett med en så innlevende ansiktsmimikk. Det er fantastisk.
Etter at fjerde og siste låt er ferdigspilt, er det som om publikum stemmer i et kollektivt sukk. Én mumler til og med for seg selv: «Vi har jo tid til en gjennomgang til…» Med andre ord er konserten såpass god at man skulle ønske den varte enda litt lenger.
Ingen musikk på øret
Etterpå rigger bandet raskt ned utstyret. De skal straks videre til lydprøve på Victoria, hvor de skal spille konsert senere på dagen.
– Det var fantastisk å spille live igjen, jeg har ikke gjort det siden september, sier Karidotter.
Hun er lei av å streame konserter.
– Da ligger det der for alltid, og alle kan høre at jeg sang surt.
Selv om hun sang langt fra surt i dag, har ikke overgangen fra trommer til vokal vært enkel.
– Jeg måtte faktisk lære meg gitar og vokal fra scratch. Jeg kjøpte meg min første gitar fire dager før jeg hadde en spillejobb på biblioteket. Jeg husker jeg var så sykt forbanna nervøs. Men det gikk jo fint.
Som om ikke det var nok, skriver hun også alle tekstene selv. De fleste av dem stammer fra tiden i Razika, hvor Karidotter mener hun hadde et spesielt kreativt overskudd hun ikke fikk utløp for.
– Tekstene kommer til meg når jeg går tur med hunden min. Da kan jeg få et plutselig innfall, og så må jeg ta opptak av at jeg nynner en strofe eller melodi inn på mobilen min, forteller hun.
Om hun skulle ha på seg headset på disse lufteturene, er det derimot ikke gitt at det er musikk hun hører på.
– Om du ser meg på gaten med headset, så er det bare for å slippe å måtte stoppe og snakke med folk. Jeg hører nesten aldri på musikk. Det høres kanskje rart ut, ettersom jeg er musiker.
Likevel mangler hun ikke musikalske forbilder. Townes van Zandt og Charlie Rich blir nevnt, men særlig én gruppe inspirer henne.
– Jeg elsker First Aid Kit. Jeg sa det til gitaristen før konserten i dag, at om hun noen syns vi likner litt for mye på First Aid Kit, så tar jeg det som et stort kompliment!
Den nye EPen skal etterhvert bli en del av et større album. Veien videre går mot nord for Karidotter. Alt for kjærligheten.
– Neste uke går vi i studio for å spille inn et album. Jeg kjenner at det stresser meg litt, selv om det blir gøy. Like etter det flytter jeg til Bodø, kjæresten min har fått turnus der. Det er en stygg by, men det er fin natur.
LES OGSÅ:
