Giske-saken bør være en vekker i studentmiljøet

Da jeg var leder av Det Akademiske Kvarter i 2017, varslet jeg om seksuell trakassering mot meg og andre etter en generalforsamling. Hendelsen førte til at daværende leder i Samfunnet, Oda Bjerkan, gikk ut med saken i Studvest, og satte ord på hvordan det opplevdes å bli seksuelt trakassert og truet som kvinnelig leder av en studentorganisasjon. Selv om håndteringen av situasjonen var tung og belastende for alle involverte, viste saken også at dette var større en Kvarteret – det var et levende eksempel på at dette kan skje i hele studentmiljøet. 

I årene etter har jeg tenkt mye på hvordan man kunne håndtert saken bedre. Likevel klarer jeg ikke å legge fra meg tanken: «Hvor ironisk er det at en sånn sak kan bli så vanskelig å håndtere, når Kvarteret er en av organisasjonene med best retningslinjer for håndtering av personalsaker?» I ettertid av denne saken oppdaterte vi riktignok retningslinjene til å være enda mer tydelige når det gjaldt seksuell trakassering, saker av den karakter skulle ikke lenger bli håndtert på lavest mulig nivå. Men samtidig synes jeg det tydeliggjør et viktig poeng: Denne type saker er kjempevanskelige å håndtere, selv med et tydelig regelverk. Hva ville vi gjort uten det regelverket?

Kvarteret klarte det Arbeiderpartiet ikke klarte – å gå videre fra saken. Personlig synes ikke jeg det lenger er ubehagelig å være på huset, og meldingene som var skrevet om meg mens jeg ledet organisasjonens generalforsamling er heldigvis langt bak i hukommelsen. Jeg kan ikke snakke for andre, men jeg slipper i hvert fall å bli minnet på saken i tide og utide, slik som varslerne i Arbeiderpartiet må. Det gjør at jeg kan fortsette å være aktiv i studentmiljøet, og nyte hvert sekund.  

Les også: MedHum beredt etter forrige braksuksess

Likevel er ikke ting bare fryd og gammen. I organisasjonen jeg nå leder, Velferdstinget Vest, er det ingen retningslinjer for seksuell trakassering. Hvis noen banket på kontoret mitt på Studentsenteret og kom med et formelt varsel, ville jeg ha måttet tenke ut en ryddig prosess selv, det ville ikke vært noe regelverk å lene seg på. Jeg ville heller ikke hatt mulighet til å stoppe den det ble varslet mot å stille til valg, verken som leder av Studentsamskipnaden, Velferdstinget eller Kulturstyret. Det er for meg en vekker. 

Vi studentorganisasjoner må samarbeide – vi må gjøre dette sammen. Vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt, for mange flinke organisasjoner har gjort dette før oss. Men vi må ha et fokus på sikre at alle, og vi må hjelpe hverandre slik at studenter kan nyte tiden sin i studentorganisasjoner. Jeg husker fortsatt hvordan jeg som ny student trodde jeg bare måtte stå i det, når den litt innpåslitne pampen tok meg på rumpa hver gang han så meg. Det virker veldig lenge siden nå.

• Les også: Ønsker munnbind på campus – men rektoren ser ingen grunn