Ida (21) valgte bort studiene for å bli gründer

Angsten begynte i barnehagen. Ida Johanna Aaraas var 10 år gammel da hun ble diagnostisert med depresjon for første gang. Det skulle bli den første diagnosen av mange. Det utviklet seg videre til at hun hatet seg selv. Det ble vanskelig å se seg selv i speilet. I tillegg ble hun mobbet på barneskolen.

– Jeg hadde lyst til å ende det hele. Etter hvert som mobbingen pågikk fra tredje til sjuende klasse begynte jeg å tro på det de sa til meg. At jeg var stygg og ikke verdt noen ting. Da jeg ble rundt 11–12 år gammel fant jeg ut at «enten må noe endre seg, ellers går ikke dette lenger».

Det forteller 21-åringen fra Hamar fra godstolen. Den lille sandviksleiligheten lukter av vafler, og hun smiler tross det alvorlige temaet. Det er mange år siden nå.

• Derfor demonstrerte studentene på Kvinnedagen

Boka som snudde alt

12 år gammel fant Aaraas boka «Selvfølelse nå!» av Mia Törnblom i skolebiblioteket. Det skulle markere starten på Aaraas egen reise til å hjelpe seg selv.

– I den boka fant jeg ting som ingen hadde fortalt til meg før. Hvor mye tankesett kan endre hvordan du føler deg. Jeg ble så utrolig lei av min egen «bullshit», og innså at jeg var blitt en mobber i eget hode.

Hun søkte hjelp, og gikk i behandling i ti år. Møtet med helsevesenet har bydd på flere overraskelser – ikke alle positive.

– Første gang jeg skulle jeg snakke med en psykolog, sa han «men du som ser så oppegående ut, hva gjør du her?». Det er helt sykt å høre fra noen som har jobbet i helsevesenet i mange år. Det er så mange som er ressurssterke og «vanlige folk» som sliter. Det er viktig at vi husker på.

Valgte bort studiene

Det er nå to år siden hun knakk koden: Hvordan skal man håndtere sine egne følelser, selv når de er overveldende?

– Ida, hva er det egentlig du driver med? 

– Haha, ja … hva gjør jeg? Jeg driver en egen bedrift der jeg er coach og foredragsholder. Jeg har spesialisert meg på å få folk til å føle seg bra i seg selv, og hjelper dem til å kunne bygge opp sin egen selvfølelse.

Bedriften hennes heter Ung Coaching, og måten hun hjelper andre på er gjennom samtalecoaching, enten ansikt til ansikt eller over Skype.

• Studentpolitikere brukte over 400 000 kroner på hotell

Klienter får hun gjennom sosiale mediene eller jungeltelegrafen. Men det er ikke en psykologtjeneste vi snakker om, mener hun.

– Jeg har ikke noe som likner psykologutdanning engang. Men har seks års internasjonal erfaring som coach, og jeg prøver å hjelpe andre til å kunne hjelpe seg selv.

Livredd

Det har imidlertid ikke gått knirkefritt. Det å skulle velge en annen vei enn jevnaldrende kan være utfordrende – men også det å ta steget og starte opp noe helt nytt. Aaraas smiler bredt, og sier:

– Jo, det er dritskummelt. Jeg er livredd hele tiden! Da jeg først startet, hadde jeg ingen kunder. Pengene bare rant ut. Det var tusen ting å tenke på samtidig, og jeg tenkte at jeg kanskje ikke kom til å klare dette her.

Halvannet år etter tjener hun nok til å kunne leve av det.

Totalt kan hun telle 17 klienter, der 14 av dem deltar på gruppecoachingprogrammet «Be Brave», som Aaraas selv har skreddersydd.

Den største motivasjonen

Hun forklarer at det er en markant forskjell mellom tjenestene menn og kvinner ønsker seg:

– Jeg har merket at gutter gjerne spør om å kunne forbedre sitt lederpotensial, mens jenter vil ha hjelp til å forbedre selvbildet eller selvtilliten. Men man kan jo også si at guttene spør om det samme, men med litt andre ord.

Tilbakemeldingene får hun ofte over sosiale medier, og hun lyser opp når hun forteller om meldingene hun har fått fra mennesker som føler at livet er forbedret.

– Det var ei som sendte melding til meg, og sa at jeg hadde gjort mer for henne i løpet av fem uker enn ni år i terapi! Det er utrolig godt å høre. Eller når jeg ser en vanvittig stor forskjell etter første og siste samtale – i både holdning og selvtillit. Det gjør at jeg blir veldig motivert til å fortsette.

Mye frykt

Men det at hun jobber med å få andre til å kjenne seg bedre, betyr ikke at alt er problemfritt.

– Jeg skulle ønske jeg kunne si «så ble alt bra, og jeg levde lykkelig alle mine dager.» Men det er jo ikke sånn det fungerer. Jeg må fortsatt leve med en, to og tre diagnoser i bagasjen, og det er mye frykt hele tiden uten å ha sikkerhetsnettet som studiet kunne tilbudt. Men jeg gjør så godt jeg kan.

• Disse studentene prioriteres over andre i utdelingen av praksisplasser

Det kan også oppleves ensomt å gå en annen vei enn det de aller fleste på hennes alder gjør, mener Aaraas. Å møte nye folk er et sjansespill, forklarer hun.

– Det er ikke alltid så lett å møte nye mennesker på fest, for eksempel. Folk spør ikke hva man gjør, men heller «hva studerer du?». Når jeg svarer at jeg ikke studerer, men driver min egen bedrift, er reaksjonen 99 prosent av gangene sånn «åååh …?». Så snur de seg til noen andre de kan forstå mer av.

En magefølelse, en drøm, et ønske

– Hva er det som har overrasket deg mest etter at du startet opp? 

– Oi, det er et godt spørsmål. Det er mange ting man plutselig må tenke på når man skal drive sin egen bedrift. Men jeg tror kanskje det er det – at det er så mange som ikke skjønner hva jeg gjør, og hvordan det kan virke veldig ensomt.

Familien har også reagert på valget.

– Jeg har besteforeldre i Nord-Norge som sier at jeg skal komme meg på skolen, ellers blir jeg arveløs, sier hun og ler.

Hun begynte faktisk på interkulturell forståelse på NLA Høgskolen høsten 2018. Men det føltes ikke helt riktig. Nå er psykologistudiet plan B.

– Hva er det som har gjort at du fortsatte som gründer? 

 – Jeg vet ikke helt. Jeg har bare en magefølelse, eller en drøm, eller et ønske – kall det hva du vil. Men jeg vil være med på å skape en forandring som er større enn meg selv – og det tror jeg at jeg kan. Jeg tror alle som har en drøm kan få det til. Hvis ikke, hadde jeg ikke gjort det.

• De har ventet og ventet. Nå har de endelig fått sin egen studentbar.
• «En hyllest til Fotballpuben»