Ikke skam deg for å fly

Flyskam, eller i alle fall debatten derom, har for alvor inntatt Norge. Fenomenet, som ble kåret til årets nyord i Sverige i 2018, har blitt sett i sammenheng med en markant nedgang i flyreiser (og et minst like markant oppsving i togreiser) hos söta bror, ifølge Bloomberg. Og nå har det blitt kult her hjemme også.

Debatten handler om hvorvidt man bør skamme seg over sine flyturer. Å hamre løs på UiB-rektorer, politikere og næringslivstopper for deres reisevaner er dermed både riktig og enkelt. Men hva med deg, den jevne student, som tross alt ikke skal til Cape Town på konferanse eller Dubai på smøring av businesskontakter?

• Les også: UiB må kutte all forskning på olje. 

Jeg kommer fra Tromsø, og flyr hjem et par-tre ganger i året. Det er den eneste halvveis fornuftige måten å komme seg dit på, og få vil hevde at jeg burde slutte å fly hjem til fordel for bil eller hurtigrute eller el-sparkesykkel eller noe. Denne kommentaren handler derfor om business- eller feriereiser hvor kollektivtilbudet eksisterer i større grad enn det gjør i Troms, og ikke det man kan kalle «strengt nødvendige» flyturer.

Å oppfordre til en slags offentlig gapestokk for den flyvende befolkning er ganske spesielt. Det insinuerer at ansvaret er jevnt fordelt på alle som noensinne har vært på et fly. Men å dra på en nøye oppspart ferie for første gang på tre år er ikke engang i samme galakse som å fly til den fjerde næringslivskonferansen i Japan på like mange måneder.

Det er også viktig å reise. Enten det er for et jobbintervju, for å besøke dine kjære, eller bare for å få en pust i bakken. Om man passer på forbruket sitt i det store og hele har man gjort mye. I Norge er det urealistisk å ikke forurense i det hele tatt. Dermed burde nettoresultatet telle mer enn enkeltfaktorer.

Nå er det ikke dermed sagt at vi ikke bør tenke miljøvennlig også når det gjelder transport. Nordlendingen i meg blir fortsatt storøyd av beundring på lange togturer, og jeg mener uten spor av tvil at det er den aller beste måten å reise på. Hadde jeg hatt muligheten ville jeg tatt tog overalt. Men hva skal en stakkar gjøre når det er tre ganger så dyrt å komme seg noe sted med tog som med fly?

Det er naivt å tro at klimakrisen kan løses utelukkende gjennom politiske vedtak. Hver og én av oss må gjøre oppofrelser. Samtidig gjelder det å være nyansert i hvordan vi forholder oss til vårt eget ansvar. Hva kan vi gjøre, og hvor kan vi spare? Og når det kommer til offentlig transport er politiske vedtak helt nødvendige. Skal et helt samfunnssjikte stoppes fra å reise fordi de ikke har råd til å være miljøvennlige? Så lenge prisene og infrastrukturen ikke tillater det, i hvilken grad kan man forvente at vi under fattigdomsgrensen skal unngå det ene alternativet vår økonomi kan takle?

Uansett hjelper det lite å skamme seg. Bruk heller hodet.

• Les: Nynorsk bruken ved Universitetet i Bergen er ikkje god nok. 
• Disse veggene skal få studenter til å diskutere.