#JeNeSuisPasUnVirus

Tidligere i mars skrev NRK om adopterte Sondre Lervik som har opplevd korona-hets i Bergen og på skoletur til Østerrike. Blant annet uttalte han «Når jeg går på bussen så flytter folk seg vekk fra meg veldig raskt. Spesielt hvis jeg skulle nyse».

Saken traff meg. Lervik er i likhet med meg adoptert og har vokst opp i Norge. Og i likhet med Lervik har jeg også opplevd noen uønskede hendelser den siste tiden, som har hatt grobunn i koronaviruset.

For eksempel én dag før koronaviruset virkelig brøt ut her hjemme. Jeg ventet på Bybanen og stilte meg ved siden av en søt eldre dame som så litt bort på meg. Det var en vanlig dag og jeg tenkte ikke særlig mye over at hun ga meg så mange blikk.

Etter hvert som tiden gikk og Bybanen fortsatt ikke hadde kommet, begynte blikkene hennes å bli ubehagelige. Jeg lurte på om hun ville spørre meg om noe. Kanskje hvilket stopp hun burde gå av på?

Til tross for at jeg stilte meg relativt nærme henne, kom det ingen spørsmål. Bare flere blikk. I etterkant har jeg hatt en mistanke om at blikkene ikke handlet om at damen trengte hjelp, men at hun var redd meg basert på utseendet mitt. Dette var ikke et engangstilfelle. 

• Les også: UKENsjefen om kollapsen: – Det har vært emosjonelt

Den siste måneden har det oppstått flere lignende situasjoner på butikken, på busser og til og med én gang på byen. Noen ganger har jeg blitt skikkelig lei meg. Andre ganger har jeg ikke brydd meg så mye og tenkt at folk er uvitende.

Dessverre har det likevel ført til at jeg synes det er ubehagelig å gå på Bybanen alene. Jeg får en trang til å ta opp mobilen og snakke flytende norsk bare sånn at bekymringen demper seg hos medpassasjerer. 

I starten følte jeg meg paranoid og at mine egne tanker var irrasjonelle, men dette har aldri skjedd før. Viruset har preget hvordan noen som ikke kjenner meg ser på meg. Og jeg kan se hvor frykten kommer fra.

Covid-19 er erklært en pandemi og har tatt livet av over 1000 i Italia og tre i Norge. Det ble mest sannsynlig smittet over til mennesker for første gang på et marked i Kina. Faktisk bare en åtte timers biltur fra der jeg ble født.

De kan tro jeg er en utvekslingsstudent som nylig var på hjemreise og har kommet tilbake til Norge. De kan tror jeg er en turist fra Kina som bringer med seg smitte. Den siste tiden har jeg vært obs på og redd for at andre rundt meg skal være redde for meg. Det er ikke en god følelse.

Heldigvis er ikke folk flest redde for meg. Jeg bare merker det så innmari godt når noen er det. Vi har alle fordommer. Iblant har jeg, som alle andre, tanker som er basert på fordommer.

Det er likevel stor forskjell på å ha en tanke, og det å uttrykke tanken foran personen det gjelder. Jeg er ikke et virus. Bare fordi jeg har et asiatisk utseende mener jeg at det ikke skal være nødvendig for meg å møte den slags fremmedfrykt.

Jeg er klar over at noen er uvitende rundt situasjonen og meg, noe som gjør at de føler på frykt når de møter en som meg. Jeg håper bare at ved å skrive dette vil flere bli mer oppmerksomme på det.

• Les også: Professor kritisk til studenter som reiser hjem
• Les også: Studvest oppdaterer live om koronaviruset