«Det meningsfulle liv»

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg er 20 år og har allerede studert to forskjellige fag, sagt opp det som burde ha vært drømmejobben min og flyttet bort fra alt jeg har vokst opp med for å «begynne på nytt». Bare for å prøve å finne meg selv. Til tross for dette har jeg ikke et klart bilde på hvem jeg egentlig er. 

Idealet å «leve et meningsfylt liv» presser meg. Det som skal være mine beste ungdomsår har nå blitt en periode fylt av forventningspress og overveldende livsvalg. Men jeg er ikke alene. 

NRK kunne nylig fortelle at rekordmange studenter nå søker psykologhjelp gjennom studentsamskipnaden. Tall fra Sammen viser at antall henvendelser fra studenter som trenger psykologhjelp har doblet seg på fem år i Bergen.

Den psykiske medlemsorganisasjonen Mental Helse opplever, slik som Sammen, at flere unge tar kontakt fordi de kjenner på et ufullkommet liv. Også spesialpsykologer forteller om unge i midten av 20-årene som bekymrer seg, er stresset og føler at livet ikke svarer til forventningene.

Så jeg er dessverre langt fra alene med mine forventninger om livet. Jeg tror vi er mange som stadig har lyst til å være mer, gjøre mer og leve mer. Som føler at livet vårt stadig må være mer fullkommet. Og slik blir vi opptatte av å redde verden, gjøre en forskjell og bli bevisste på å oppnå «det meningsfulle liv».

Men hva om det er der vi tar feil? Er det slik at vi finner lykke når en ytre omstendighet er på en viss måte? Kanskje svaret er at vi må være modige nok for å dykke dypt inn i oss selv. Bli bevisste på at den magiske nøkkelen til et meningsfylt liv ikke er å flytte fra hjembyen eller å få drømmejobben. Forstå at man fortsatt er seg selv, uansett hvordan de ytre omstendighetene ser ut. 

La oss bli bedre på å være skamløse og oss selv. La oss bli bedre på å forstå at det ikke finnes noen regler på hvordan vi bør leve livene våre. La oss slutte å være redde for å være litt spesielle. 

Ved å bli bedre på å akseptere oss selv og livene våre, kan vi kanskje fjerne litt av identitetskrisen vår. Vi kan lære oss at livet ikke må være konstant fylt av mening. 

Vi kan bli bedre på å finne oss i at vi kanskje ikke vet akkurat hvem vi er eller hva vi vil. Og at det faktisk er helt greit.

Som statistikken viser er vi langt fra alene i å føle oss overveldet av livet iblant.