Farvel, Zoom. La oss aldri møtes igjen

Der kom dagen – igjen. Regjeringen ønsker full fysisk undervisning for alle studenter ved høyere utdanning. Gitt at regjeringen ikke løper tilbake med halen mellom beina, er dette slutten på en forhatt Zoom-æra. 

Avslutninger krever sin del av mimring og refleksjon. Finnes det noe vi vil lengte tilbake til? For de fleste av oss vil nok svaret være et stort nope. Men la oss ta en siste tur tilbake og gi oss selv et klapp på skulderen for hva vi har gjennomgått.

Vi husker alle da faglæreren snakket på det 45. minuttet, stirrende inn i et rutenett av tomme ansikter og avskrudde mikrofoner. Hun så noen av studentene, fordi hun ba innstendig om at alle skulle skru på kameraet på starten av forelesningen. Hvis ikke føles det ut som at hun snakker til en vegg, fortalte hun.

Det var kleint for oss alle. 

Like kleint var det da hun plutselig stilte et spørsmål. Vi kjenner alle igjen følelsen. Studentene stivnet, faglæreren stivnet, ventet på et svar. Den ynkelige stemningen lå tykt over hele den digitale samlingen og varte i mange, drøye sekunder. Helt til en student ikke holdt ut mer, skrudde på mikrofonen, og svarte på spørsmålet. Så slapp stillheten taket fram til neste spørsmål. 

I en artikkel om digital undervisning på Høyskolen Kristiania, publisert på forskning.no fra oktober i fjor, blir det nevnt noen utfordringer med digital undervisning som vi alle kjenner til. Utvalget er lite, men o- så gjenkjennbart: 

Prokrastinering, mangel på struktur, stusslig motivasjon og lite engasjement. Dette er ikke overraskende konsekvenser. 

Ingen av oss har hatt hæla i taket når vi har ligget i senga, uten bukse, med kamera og mikrofon avslått, på vår femte digitale forelesning på ei uke. For ikke å nevne funksjonen break-out rooms. Det er lite som får en til å krympe seg like mye som å få ti minutter på å diskutere noe som tar 30 sekunder. I tillegg blir du mer presset til å ha på både kamera og mikrofon. Djevelens funksjon. 

Kommunikasjon på Zoom er så fryktelig humpete. Vi trenger å sitte sammen, ta pause sammen, stå i kaffekø sammen og være leie av livet, sammen. 

Hvorfor behovet for å være usynlig har vært så stort under denne æraen, er vanskelig å forklare. Selv om de klassiske skrekkhistoriene selvfølgelig alltid ligger i bakhodet.

Trippel-sjekkinga av at kamera er av når du tar med pc-en på do. Panikken når du har glemt å forsikre deg om at mikrofonen er avskrudd før du forteller roomien din hvor døll forelesningen er. La oss håpe vi aldri må oppleve den panikken igjen. 

Det er på høy tid at vi kvitter oss med dette og kommer oss på rett kjør. Stå opp litt tidlig igjen, og faktisk reise seg fra sengen. Ta på deodorant. Gå ut av døra før det blir ordentlig lyst ute. Rekke opp hånda og finne tilbake til hvorfor vi begynte å studere i det hele tatt. For jøss; holder regjeringen det de lover nå, så blir det jaggu gøy å studere igjen. Så kan vi heller mimre tilbake til Zoom-æraen når vi blir slitne. 

Les også: Sorry, men reabranden din kommer ikke i år heller