Fra streber til latsabb - finnes det en balanse? 

Etter et halvt år på utveksling i Spania kom jeg tilbake til Bergen, og nå befinner jeg meg i en rollekonflikt. En flink pike fra Norge har funnet sin indre spanjol. 

Litt av en kræsj. 

Flere ting har endret seg etter utvekslingen. De gode vanene og strukturen fra det norske studielivet ble i Spania byttet ut med mangel på søvn og en idé om at man bare skal kose seg. Hele tiden. 

Livsnyterholdningen går ikke så godt overens med streberkulturen jeg møtte da jeg kom tilbake fra utvekslingen. Den streberkulturen jeg selv var en del av før jeg dro. 

Jeg står mellom to livsstiler. Hvordan skal jeg leve? 

På den ene siden snakker man om at unge opplever for mye press. Et press som kommer fra alle kanter. Høye forventninger til seg selv, men også fra studier, venner, familie og arbeidsgivere. Listen er lang. 

Googler du «studenter og stress» får du opp 572 000 000 resultater. 

Blar man nedover blant dem finner man den ene artikkelen etter den andre om hvordan studenter sliter med psykisk helse. Tips til å håndtere stress kommer på løpende bånd fra alt fra psykologer til studentorganisasjoner. 

Samtidig skrives det også om positivt stress. Kristin Benjaminsen Borch ved Universitetet i Tromsø uttalte i en artikkel i NRK i november at stress kan være positivt fordi det bidrar til at vi får gjort de tingene vi trenger å gjøre i løpet av hverdagen. 

Men hvordan skiller man positivt og negativt stress? Og hva er det egentlig vi må gjøre i løpet av en dag? 

Før jeg dro til Spania var jeg på farta hele tiden. Løp fra den ene forelesningen til den neste. Prøvde å rekke over alt av pensum. Trente. Jobbet og tjente penger. Fylte CV’en med verv og erfaringer til det ikke lenger var plass på A4-arket. 

Nå får jeg høy puls av tanken.

Spanjolene lærte meg at det ikke er nødvendig å stresse. At alt kan ordnes i morgen. Eller etter en øl eller to på Plaza Mayor. 

Etter at jeg kom tilbake til Bergen har min indre spanjol gjort opprør mot streberkulturen og mitt gamle Jeg. Jeg legger meg sent, sover lenge, har aldri dårlig tid og gjør så lite fornuftig som mulig. 

Men jeg trives jo ikke med det heller. 

Det er ikke kjekt å ligge på latsiden. Jeg savner å kjenne mestringsfølelsen. I SHoT-undersøkelsen fra 2022 rapporterer kun 4 av 10 studenter at de har god eller svært god livskvalitet. Med livskvalitet menes det i undersøkelsen opplevelsen av «glede og mening, vitalitet og tilfredshet, trygghet og tilhørighet, om å bruke personlige styrker, føle interesse, mestring og engasjement». 

Jeg er sikker på at blant de 6 av 10 studentene som ikke har så god livskvalitet, finner man både streberne og de med en indre spanjol. De som har havnet litt for langt ut på en av sidene, eller som ikke har funnet balansen. 

For det må jo finnes en balanse? Hvor vårt beste er bra nok? 

Jeg vet ikke helt hva det innebærer. Men jeg skal se om jeg finner den.

Min indre spanjol skal få litt motstand, mens den flinke piken i meg skal få litt kjærlighet. 

Jeg skal stå opp litt tidligere, og begynne å trene igjen. 

Men siestaen, den beholder jeg.