Klokka tikker

– Jeg er bekymret for verdenen barnebarna mine skal ta over.

Sa den eldre damen jeg tilfeldigvis kom i prat med på Bergensbanen. Vi hadde sporet inn og ut av diverse temaer, og nå var vi i gang med å løse tjue-tjuefires globale konflikter. 

– Ja… det ser relativt dystert ut, kommenterte jeg, etter at vi ikke fant noen enkel løsning på det hele. 

Jeg er, i likhet med min togkamerat, bekymret for fremtiden. Spesielt for krig. 

Det er litt flaut å innrømme, men jeg har krigsfrykt. Det vil si, jeg går ikke rundt og frykter invasjon, men jeg er virkelig bekymret for hvordan krig hindrer oss i å løse andre viktige verdensproblemer, og hvordan krig endrer våre syn på menneskeliv og konfliktløsning. Krig bidrar til å skape en verden der vi ser på hverandre som fiender og allierte. Og den opprustningen vi ser i dag, fungerer mer krigshissende enn forhindrende, og som en bitteliten jordboer får jeg følelsen av å ikke kunne gjøre noe som helst for å stoppe utviklingen. 

Frykten min symboliseres godt av den såkalte dommedagsklokken, som estimerer hvor lenge det er til, ja, dommedag, atomkrig, klimakrise og andre kriser. I fjor ble den justert til å vise 90 sekunder til midnatt (dommedag) og er nærmere «målet» nå enn noensinne. Rett og slett en klokke som tikker, taktfast mot potensiell undergang. 

Tikk, takk, utviklingen fortsetter. 

«Våpen er veien til fred», sa Jens Stoltenberg under en konferanse i fjor, noe jeg med min bittelille historieutdannelse benytter meg av retten til å tvile på. Historisk sett har opprustning og våpenproduksjon ofte ført til faktisk bruk av våpen. Når våpen tas i bruk mot mennesker, fører det til et hat, som igjen fører til gjengjeldelse – og konflikten fortsetter i en uendelig ond sirkel. 

Målet med denne kommentaren er likevel ikke å kritisere relativt gammelt sitat fra lederen av NATO, men å peke på redselen som oppstår i vårt stadig mer militariserte samfunn.

Regjeringen økte i år bevilgningen til Nammo, og sendte den 15. januar en revidert versjon av sivilbeskyttelsesloven ut på høring. I den reviderte versjonen skal staten få «hjemmel til å regulere sivile arbeids- og tjenesteforhold og pålegge sivil arbeidsplikt når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Altså at du kan bli flyttet til et annet sted i landet og arbeide med noe helt annet enn tidligere for å styrke forsvaret og beredskapen i en nødsituasjon. 

The Financial Times avdekket også nylig russiske dokumenter som viser planer for å bekjempe en eventuell kinesisk invasjonsstyrke med taktiske atomvåpen. Selv om dokumentene kun er strategier for eventuelle scenarier, viser de at terskelen for bruk av atomvåpen hos vår krigførende nabo kan være lavere enn tidligere antatt. 

I tillegg retter Russland oppmerksomheten nordover og melder at de vil flytte soldater og våpen til finskegrensen som følge av NATO-inntreden for Sverige og Finland. 

Tilbake i Norge, eller rettere sagt på Klækken hotell i Ringerike, er et av de viktigste punktene i regjeringens forhandlede nasjonalbudsjett for 2025 å styrke forsvaret ytterligere. 

Jeg kan fortsette å eksemplifisere, men jeg tror dere skjønner tegninga.

Tikk, takk, klokka går.

Den som er ute etter nyheter som peker mot nedrustning, skal lete lenge. Vi ruster opp i frykt for «den andre», der «den andre» svarer med samme mynt, og verden blir en verden der «sikkerhetsbuffere» erstatter fredsmekling. 

Slike prosesser har vært på sett og vis vært førende siden de første sivilisasjonene. Evnen til å skape "dommedag" hører derimot nåtiden til.     

Så er dere enige i at den opprustningen vi ser nå oppleves jævlig ubehagelig? 

Og blir verden, nå, ikke da, et fredeligere sted med mer våpen?

Tikk, takk, tikk, takk.

Årsaken til at jeg begynte denne fryktbeskrivelsen med samtalen med min togkamerat, er for å dele noe hun delte med meg like før hun gikk av toget: 

– Det er opp til deres generasjon å gjenoppdage fremtidsoptimismen. 

Jeg skal prøve så godt jeg kan.