Utdannings-Norge må ta nynorsk på alvor

Ung, håpefull og naiv flyttet jeg til Bergen for å bli lektor i nordisk. Visste jeg hva jeg egentlig skulle studere? Nei. Visste jeg at jeg skulle ha masse nynorsk? Nei. Har det blitt et problem? Egentlig ikke. 

Jeg går et av de få studiene som har tvungen målform på oppgaver og eksamener. Det betyr at jeg, en skarve østlending, har jobbet meg gjennom utallige tekster på nynorsk med en veldig begrenset nynorsk-kjennskap i bagasjen. Men jeg har erfart en ting: Det å ha to skriftmål er faktisk veldig lite stress. 

Tidligere denne uken publiserte Studvest en artikkel om studenter som ikke får tilbudt eksamenen sin på nynorsk. 

Først og fremst er det viktig å påpeke at eksamenen som blir holdt av offentlige institusjoner er lovpålagt å tilby begge målformene. Det er fint at vi har Norsk Målungdom som kan rope varsko dersom begge målformene ikke blir tilbudt i sammenhenger der dette er lovfestet. Men bør dette egentlig være nødvendig?

Nei.

Vi bør forvente at skolene følger loven og fikser dette selv. Dersom begge skriftmålene skal bevares likeverdig, må institusjonene ta nynorskens verdi på alvor og faktisk oppfylle kravet om 25 prosent nynorsk i offentlige dokumenter, samt tilby eksamen på begge målformene. 

Jeg blir paff når Khrono skriver at offentlige institusjoner unnlater å verne om nynorskens lovfestede plass i samfunnet, og systematisk bryter språkloven.

Verstingene finner vi utenfor det kjære Vestlandet. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet klinker til med at under fire prosent av informasjonen de videreformidler på sine nettsider og sosiale medier er på nynorsk.

Universitet i Bergen derimot får skryt av Språkrådet for sin balanse mellom målformene.

Men selv har jeg venner i Bergen som har opplevd at eksamenstekstene deres på nynorsk har vesentlige feil sammenlignet med bokmålsversjonen. I verste fall kan dette føre til at man får ulike utgangspunkter på eksamenen.

Utdanningsinstitusjonene i Norge er blant de fremste arnestedene for våre samfunnsverdier. De setter dagsorden for de fremtidige generasjonene. Vernet av nynorsk inngår faktisk i våre samfunnsverdier. Begge skriftspråkene gjør det. Målformene bærer med seg historien til landet vårt, og representerer nordmenn i bygd som by.

Når også få av utdanningsinstitusjonene klarer å nå 25 prosent kravet satt av språkloven, bygges oppgittheten seg enda mer opp i meg. 

Det er flere ting å peke på når det kommer til hvorfor vi har en offentlighet som ikke tar nynorsken på alvor. Alt fra holdninger til for lite sidemålsundervisning i skolen. Dette er ikke unnskyldninger, men heller ting vi må jobbe ut fra.

Hvordan kan jeg, som fremtidig norsklærer, forvente at elevene mine skal ta nynorsk seriøst dersom samfunnet ikke gjør det? 

Min jobb blir blant annet å ikke kalle ordboka for «spynorsk mordliste». De offentlige utdanningsinstitusjonene må sørge for å følge språkloven. 

Og kanskje burde jeg ha skrevet denne kommentaren på nynorsk, og er en del av problemet selv. Men som en pedagogisk forelder ville sagt: Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig skuffet.