Det er duket for fiesta

Når Studvest ber festivalprodusent Adri González oppsummere hva Cine Latino er, kommer ordene til henne med en gang. 

– En fiesta!

Cine Latino er Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) sin egen underfestival som viser filmer fra Latin-Amerika. Både festivalsjef og festivalprodusent understreker at dette er mer enn bare en filmfestival, dette er en kulturfeiring.

Tomrom og formidling

Studvest spør festivalsjef Håkon Tveit om hvorfor de landet på nettopp Latin-Amerika som geografisk område, når de først skulle starte enda en filmfestival i Bergen. Tveit forteller at engasjementet kom fra følelsen av et tomrom i norsk kinodistribuering.

– Vi startet egentlig Cine Latino fordi jeg var rasende over at latinamerikanske filmskapere vant masse priser, og ingenting kom på kino i Norge. Det var et voldsomt tomrom. Latin-Amerika huser enormt mye talent og gode filmer, men det var veldig få muligheter til å få se dem i Norge.

Slik tok de saken i egne hender, og Cine Latino arrangeres i år for syvende gang. Festivalen byr i år på et diverst program.

– I år tror jeg det er det sterkeste året så langt når det gjelder underholdningssjangeren. Vi har science fiction fra den Dominikanske Republikk, og vi har en brasiliansk satirekomedie, og en har en skrekkfilm fra Argentina, en neo-western. Noe for alle. 

– Er det noen trender som går igjen?

– Vi er i stadig dialog med det lokale miljøet, og mye av festivalen baserer seg på det det latinamerikanske miljøet i Bergen selv vil.

Tveit forteller at mangfold i seg selv kan beskrives som et tema som går igjen i programmet. 

– Det er mange ulike land, med ulike filmskapere, som gir innblikk i mangfoldige tematikker. 

Det kommer frem at dette er en kollektiv festival, og Tveit forteller om hvordan festivalen er like mye formet av det lokale latinamerikanske miljøet i Bergen som det er formet av festivalkomiteen.

Film som et kollektivt medium

– Tror dere ulike kulturelle koder beriker eller setter en stopper for filmopplevelsen?

– Ser man filmene sammen med andre, både dem som kjenner de kulturelle kodene og ikke, deler man en opplevelse. Man ser det sammen, og kan sammen snakke om det. Slik blir vi en del av samme fellesskap, sier Tveit.

De forteller med smilende ansikt om en visning i forkant av festivalen, hvor fem brasilianske damer lo så mye av filmen at det var umulig å ikke kjenne på den samme gode energien.

– Man føler ikke slik stemning når man sitter hjemme og ser film i sofaen, sier Tveit.

Ballroom og dans

Videre forteller González om hvordan film absolutt er en god formidlingsmulighet, men at filmfestivalen også er en arena som fungerer som en inngangsport til å formidle kulturen i bredere forstand.

– Det er jo ikke bare film på programmet. Vi byr på mat fra mange land, Peru for eksempel. I år har vi Takiri, som presenterer dans fra Peru. Vi har Tango Abraso fra Argentina. Hva mer? González titter bort på Tveit.

– Mexico Lindo!

– Mexico Lindo selvfølgelig!

I samtalen om dans, mat og film trekker González frem et ekstra spesielt arrangement på årets festivalprogram.

– Vi skal arrangere en ballroomfest i etterkant av visningen til filmen «This is ballroom». Dette er en bølge som kombinerer fashion, mote, musikk og dans. Et kulturelt eller artistisk uttrykk som har blitt undertrykt og mishandlet i hele verden.

Glade kinogangere

– Hva annet i programmet bør man ta en ekstra titt på?

– Alt, sier González og ler engasjert.

Tveit nikker seg enig, men trekker frem at årets festival har ekstra mange gjester, og forteller om en økning i regimøter og panelsamtaler i etterkant av filmene. 

– «Green Is The New Red», en dokumentar av Anna Recalde Miranda, er en skikkelig sterk dokumentar om hvordan noe av det farligste man kan være i Latin-Amerika i dag er å være miljøaktivist.

– Og så, siden vi vil at folk skal ha det gøy òg, så er «The Business Women's Club» en kul film. Filmen er en satire der en følger overklassekvinner i Brasil. I en sånn der country club.

Gonzálezer enig i anbefalingene, og trekker selv frem den guatemalanske filmen «Rita». 

– Det er en fantastisk og mystisk, og kanskje litt, bare litt, en skrekkfilm. Men det går fint!

Studvest avslutter med å høre hva det overordnede målet festivalduoen håper å ha oppnådd innen søndag er. Etter litt felles synsing er stikkordene klare.

– Mange, mette glade kinomennesker.