Det forlatte feministikonet

Jorunn Veiteberg har en doktorgrad i kunsthistorie fra UiB, og har hatt en mangeårig fascinasjon for kunstneren Ambrosia Tønnesen. Hun har blant annet skrevet en biografi om henne, og er nå aktuell som kurator for en stor utstilling av verkene hennes på Kode. Studvest har fått se utstillingen før den åpner 17. oktober på Permanenten. 

1890-talls pønker 

Utstillingen, med over 60 verk, forteller visuelt historien om Ambrosia Tønnesens liv. Vi begynner med et selvportrett av henne som ung, og avslutter med et selvportrett av en eldre Ambrosia Tønnesen. 

Mellom selvportrettene vises det inspirerende livet til Ambrosia Tønnesen frem. Hun var en pioner og et stort talent innen bildehugging fra ung alder. Hennes egenrådighet gjorde henne til en 1890-talls «pønker» lenge før det ble en greie. 

Veiteberg kan fortelle at man kunne finne Ambrosia Tønnesen med en kvinnelig samboer, svært kort hår og i sykkelbukse – på en tid hvor det var uhørt at en borgerskapskvinne kunne finne på noe så «mannlig».

«Kom til kunsten»-åpenbaring

Spaserturen gjennom statuene og bystene viser hvordan Ambrosia Tønnesen gikk fra å være en ung kunstner som prøvde seg frem i Paris, til en selvsikker skulptør med oppdrag fra Norges elite.

– Hennes mest kjente verk er ute på fasaden, sier Veiteberg.

Hun viser til den over to meter høye statuen av J.C. Dahl som pryder fasaden på Permanenten. Bygningen blir en del av utstillingen, og det finnes ikke et bedre sted for utstillingen enn akkurat her.

Hennes mest kjente verk er de av Ole Bull, Amalie Skram og andre kjente personer, noe som gjør utstillingen historisk interessant. Det som gjør turen virkelig verdt det, er hennes få kreative verk.

Hennes verk som skildrer følelser og fanger det sensuelle, gir meg plutselig det jeg velger å kalle en «kom til kunsten»-åpenbaring. Plutselig forsvinner lyden av driller og folk som ferdigmonterer utstillingen. Jeg glemmer både hvor jeg er og hva jeg holder på med, fordi jeg må holde tilbake tårer når jeg får øyekontakt med «Forlatt».

Forlatt av kunsthistorien

Veiteberg forteller at grunnen til at kanskje mange ikke har hørt om Ambrosia Tønnesen, er at selv om hun gjorde inntrykk i sin samtid, manglet hun muligheten til å utforske den kreative siden av bildehuggingen.

– Hun var solid og profesjonell, men hun var avhengig av å leve av kunsten sin. Derfor har kunsthistorien utelatt henne litt, fordi den fokuserer på kreative og revolusjonerende verk, sier Veiteberg.

– Markedet hun skulle passe inn i, var et privat marked.

Hun forteller videre at i sin egen samtid fikk Ambrosia Tønnesen mange oppdrag fra Norges raskt voksende elite, samt utmerkelser i form av ordener fra både Kong Oskar i Sverige og i Paris.

Moderne kjærlighet

Verk av Ambrosia Tønnesen har blitt stilt ut før, blant annet i utstillingen «Skeivt Blikk» på KODE i 2022. Verket «Forlatt», som var utstilt i 2022, er nå avbildet på banneret utenfor, og står som en sentral del av denne utstillingen I tillegg til at den fikk meg til å nærmest gå inn i en eksistensiell krise, både i 2022 og nå. 

På spørsmål om denne utstillingen tar for seg Ambrosia Tønnesens skeive identitet, virker det som om kjærlighetslivet hennes ikke er hovedfokuset denne gangen.

– Dette er et foto av leiligheten som hun delte med Mary Banks i Paris, forteller Veiteberg.

Hun legger til at det vil komme opp en plakat ved siden av et portrett av Mary, som forteller om deres samboerskap.

– Hun hadde en livslang partner i Mary, men vi gjør ingen tolkning av verkene ut fra et skeivt perspektiv.

Likevel forteller Veiteberg at Ambrosia Tønnesen hadde en fascinasjon for kvinner som kom til uttrykk i kunsten hennes. Hun viser til bystene av kvinner dekket i knopper og blomster som Ambrosia Tønnesen laget i sin tidlige karriere.

Forbildet som knuste glasstaket

– Hvorfor bør den vanlige studenten på Høyden se denne utstillingen?

– Hun var en pioner som kvinne og bildehugger.

Videre forteller Veiteberg at Ambrosia Tønnesen søkte utdanning i utlandet, da kvinner ikke fikk lov til å tegne aktmodeller i Norge som var en nødvendighet i bildehuggeres utdanning. 

– Hun var en inspirerende karakter som alle kan se til hvis de synes det er vanskelig å nå gjennom glasstaket. Hun hadde mot til å tørre å reise ut på egen hånd og ta plass i verden. Dette er noe Veiteberg mener at studenter kan se til for inspirasjon.