– Det siste man glemmer er musikken man hørte på som barn

Man må gjennom flere dører på Griegakademiet for finne fram til det lille rommet der bandet Bart Clavier øver. De spiller gjennom låter fra det nye albumet «Musikk for lysegrå hverdager», som hadde lanseringsdato 28. mars.

Rommet er tettpakket av instrumenter, tomme gitaretuier, et trommesett, mikrofonstativer, bassforsterker og et piano. Det er ledninger overalt. Bak pianoet sitter Guri Gjermstad Dypvik (29) og klimprer i jazz-stil.

– Musikken sitter i ryggraden. Det er den musikalske hukommelsen som blir best bevart. Det siste man glemmer er musikken man hørte på som barn, forteller Dypvik.

Hun jobber fulltid som musikkterapeut i Fjell kommune.

Hverdagen hennes går ut på å gi en følelse av mestring og glede til de som akkurat har kommet inn på eldrehjem. Musikken er verktøyet hennes, forklarer Dypvik.

Et merkelig førstemøte

Det som senere skulle bli til et band startet med en stor bandasje og en opptaksprøve til musikkterapistudiet ved Griegakademiet.

– Jeg hadde sprunget på en jernstang i Forsvaret, forteller Jørgen Aasen Berget (30) smilende.

Dette resulterte i at hodet hans var surret inn i bandasje – en lett samtalestarter for Dypvik, som satt og ventet sammen med Berget på å bli tatt inn til opptaksprøve.

• Stor skjevhet i kjønnsbalansen blant artistene som spiller på Kvarteret

Mens de ventet fant de ut at de hadde samme musikksmak, og begynte senere å spille sammen. Etter hvert møtte de to medlemmer til; Torstein Mongstad (33) på gitar, og klassisk trompetist Magnus Johnsen Sandåg (29).

Dypvik og Berget møtte Sandåg på Griegakademiet da de alle tre studerte der. De fikk kontakt med Mongstad på en bar i Bergen og inviterte ham med på konsert. Senere var det audition for å bli med i bandet, forteller Mongstad.

– Det var vel kanskje heller vi som hadde en audition for deg, skyter Dypvik inn fra siden og smiler.

Dette er ni år siden, forteller hun.

Et uvanlig prosjekt

Bandet spiller igjennom en av låtene på det nye albumet som heter «Den gode følelsen», og rommet blir fylt med nettopp det – en god følelse.

Bart Clavier spiller hjemmestrikket folk-pop med innslag av jazz og fransk visesang, som det står på bandets nettside.

Men albumets utgangspunkt er litt utenom det vanlige. Sangene er nemlig basert på intervjuer av pårørende til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Tekstene handler om livets tilfeldigheter, hverdagsgleder, maktesløshet og nærhet. Det siste sporet, «Snø», sammenlikner det å være pårørende med årstider, forteller Berget.

• Les mer om hvordan Berget lager musikk til pårørende her

– Sangene er direkte eller tematisk koplet til min masteroppgave i musikkterapi, forklarer Berget.

30-åringen er allerede fullt utdannet psykolog, har to mastere og har det siste året jobbet med barnehagebarn.

Livet som musikere

Bart Clavier forteller at de har vokst mye som band. De har hatt 160 konserter de to siste årene, hvorav 80 av dem var i år.

– Noen ganger har det vært fire konserter om dagen, forteller Berget.

De spiller for det meste gjennom Den kulturelle spaserstokken, som er en ordning alle kan søke om penger fra. Det er et prosjekt der man får penger av kommunen til å gi et kulturtilbud for eldre.

– Det handler om at mange eldre har for dårlig helse til å oppsøke kulturlivet og musikk selv, forklarer Dypvik.

Bandet opplevde at det var lite variasjon og personliggjøring i musikkopptredener for eldre. Dette ville de gjøre noe med.

Dypvik pugger for eksempel 20–30 navn før hver konsert, og hun forteller at konserten alltid blir formet etter publikum.

Gjør feil

Bart Clavier har opplevd oppturer og nedturer sammen. Da er det godt å ha hverandre.

– Det fungerer litt som gruppeterapi, forteller Berget.

For eksempel gikk ikke ting helt som planlagt under en turné gjennom Sogn og Fjordane. Berget kunne plutselig ikke bli med.

Og da bandet hadde reist en stund, ble Dypvik syk, og de måtte sende henne hjem med buss. Da var det bare Sandåg og Mongstad igjen.

– Jeg måtte være forsanger til Alf Prøysens «Du ska få en dag i mårå». Jeg fant ut at jeg bare kunne refrenget, sier Mongstad og ler.

Dette skjedde blant 150 publikummere i et lokale der lydanlegget ikke fungerte før et halvt minutt før de skulle sette i gang.

– Det gir god underholdning, sier Sandåg og ler.

Gjengen av musikere samler seg rundt instrumentene. Fra mikrofonen hører man Berget hviske: «Og en, og to – og en, to, tre, fir!», før rommet fylles av selvskrevne låter.

Det er sent på kveld ved Griegakademiet i Bergen sentrum, men Bart Clavier skal holde det gående noen timer til.

• Hun blir leder av Norges største studentorganisasjon
• Dennis (23) brøt med Jehovas vitner. Nå snakker ikke familien med ham lenger.