En dusts opplevelse av «Nokon kjem til å kome»

Anpusten og med skyhøy stressfaktor kommer jeg alene inn dørene til Malersalen, et nedstrippet, hvitmalt loft litt for mange trappetrinn opp fra bakkeplanet. I enden av rommet står to rader med omtrent 40 plaststoler. Jeg plasserer meg på den eneste stolen som ikke er okkupert av et mer fullkomment menneske enn meg selv. Jeg glemmer ofte at «det akademiske kvarter» ikke er en vanlig praksis i det virkelige liv, og er derfor sistemann på plass. Det oppleves som at de alle har ventet veldig hardt og lenge på meg, sånn som når man er siste til å boarde et fly til syden. 

Rundt meg sitter det mest godt voksne kulturtryner som har pyntet seg akkurat riktig mye for en teaterpremiere. Jeg kan se at de har livet på stell. Denne typen anledning finner jeg usedvanlig vanskelig å kle meg for, men disse menneskene har klart det. Jeg har absolutt ikke klart det. 

Nesten umiddelbart etter at jeg setter meg ned slukkes lysene og det blir så svart at man ikke kan se hånden foran seg. Så har det startet.

Stykket, som usedvanlig mange på Høyden hevder er en favoritt etter at Fosse fikk nobelprisen, har en handling som i seg selv er enkel å henge med på. Det handler om en mann, han (Pål Rønning), og en kvinne, ho (Reidun Melvær Berge), som drar vekk for å være alene sammen, bare de to. Så får de ikke være alene likevel, for det kommer noen, mannen (Kristian Berg Jåtten). Noen kommer visst alltid til å komme. 

Jeg har hørt på Tiktok eller noe i den duren at i «Nokon kjem til å kome» skriver Jon Fosse så åpent at det kan handle om nesten hva som helst. Det blir brukt få ord, men de samme ordene blir brukt mange ganger. Likevel er det aller mest helt stille. 

Ellers går forestillingen enkelt for seg. Scenografien er simpel men effektfull. Det er sikkert mange symbolske detaljer jeg kunne ramset opp, etter et heftig google-søk på hva de kan bety. Det gidder jeg ikke. 

Skuespillerne er veldig flinke så vidt jeg kan bedømme (som jeg ikke kan), om ikke den rene Fosse-versjonen av en vestlandsk dialekt blir litt vel intens til tider. 

Stykket handler i alle fall om å være sammen, om å være alene og om å være alene selv om man er sammen. Det handler også om at noe alltid vil komme og ødelegge for eller kanskje redde deg. Noe vil i alle fall komme, og det er utenfor vår kontroll. 

Ofte når noen sier at kunst kan tolkes på mange måter, føler jeg at det ikke handler om noe i det hele tatt. Det kan ofte bare tolkes hvis du vet veldig mye, eller i det minste vet den riktige tingen. Denne gangen var det ikke slik.

Jeg kom sent, har feil klær, er østlending av verste sort (fra Østfold) og har aldri lest Jon Fosse. Jeg er ung, men ikke ung nok til at det er imponerende og ikke gammel nok til å ha livserfaringer som gjør at jeg kan relatere til de skikkelig vanskelige tingene. Jeg kan ingenting om teater bortsett fra noen år brukt på musikalteater som barn, der rollen jeg kan huske best var som en syngende busk. Jeg er ukulturert og helt dust.

Noen vil prøve å få oss til å tro at vi ikke er i stand til å ta inn over oss nesten nobelprisverdig litteratur. Noen ganger er det oss selv som får oss til å tro det. Derfor vil jeg bare si til dere andre ukulturerte duster at det kan gå helt fint. Det kan til og med være ganske kjekt. 

Etter «Nokon kjem til å komme» på DNS vet jeg ikke riktig hva jeg har forstått, men jeg kan kjenne i kroppen og hjertet at jeg har forstått det. Det burde være nok.