En latinsk helaften

Cine Latino er Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) sin underfestival. Denne festivalen spesialiserer seg innenfor, og formidler film og kultur fra Latin-Amerika.

Reinas

Årets åpningsfilm var et oppvekstdrama fra Peru om to søstre som vokser opp i et land med politisk uro og med en lite tilstedeværende far. 

– Jeg hadde klump i halsen gjennom hele filmen. Det traff virkelig rett i lillesøsterhjertet mitt begynner anmelder 2.

– Det var akkurat det motsatte jeg skulle si. For dette traff storesøsterhjertet mitt. Denne filmen fanget virkelig følelsen av det å ønske å være en rollemodell. Det var en veldig fin opptreden av en indre rollekonflikt. Skal den eldre søsteren være et forbilde eller stå i å være en opprørsk ung kvinne som gjør det en tenåring bør gjøre, nemlig hva de selv vil. 

– Ja! Den fanget også generelt sårbarheten av å være kvinne. Moren som var en god mor, men alenemor som stod i kampene alene, mens faren fikk være den gøyale de gangene han ville. Godt portrett av fenomenet «tømme og rømme». Det er kvinnen som står igjen med ansvaret.

Anmelder 2 kjempet mot tårene mot slutten av filmen, og gjenforteller filmen med litt blanke øyne.

– Det er lenge siden jeg har blitt så rørt av en film. Historien føles så ekte, at den i kraft av å være autentisk bare ble gjennomgående rørende.

Green is the new red

Denne dokumentaren viser en historisk utvikling om hvordan det før var farlig å være politisk aktiv som en del av en venstreorientert opposisjon til et autoritært regime, hvor makten i dag frykter at den nye trusselen er miljøengasjerte.

– Et sitat som jeg satt igjen med var «we were put here to admire, not to destroy», gjenforteller anmelder 2. På luftetur mellom kinovisningene tygger to anmelderne litt på dette utsagnet.

– Det var mye informasjon, så sånn sett var det en fin film for dem, som meg selv, ikke hadde så mye kjennskap til denne historien. Samtidig ble kanskje dette filmens svakhet. Det ble rett og slett litt for mye informasjon, og jeg klarte ikke å få med meg alt. 

Anmelder 1 ser mot anmelder 2 i håp om at det var en kollektiv forvirring.

– Sammenligningen mellom da og nå er et fint konsept, men det ble litt forvirrende med hva som egentlig ble tema for filmen. Det virket som filmskaperen begynte med en idé, og midtveis byttet til en annen.

Anmelder 2 fortsetter: 

– Dokumentaren var veldig god på å fange karakteren og personligheten til de hun snakket med.

– Enig! Det var interessante valg av situasjoner hun endte opp med å ha med i klippen. Temamessig kunne hun ha klippet ut den ville forbipasseringen. Samtidig sier det mye om det mennesket som satt bak rattet, som både kjørte som en råtass og snakket om verdensproblemer. 

Etter videre diskusjon og et lite sidesprang inn i feministisk filmteori, lander anmelderne på at denne filmen passerer Bechdel-testen.

– Er det lov å si at noen av de unge kommunistene var litt pene eller?

– Ja, det er lov.

Kulinariske opplevelser underveis

Cinelatino er en festival som selv gir uttrykk for at de samarbeider med det lokale latinamerikanske miljøet i Bergen når de arrangerer festival. Det kan Studvests utsendte skrive under på at er et uttrykk som ga inntrykk.

Mellom slagene kunne magen fylles opp med mat fra hele Latin-Amerika. Maten var laget og solgt av representanter fra Bergens store latinamerikanske miljø.

– Wow, det er så koselig. De var så utrolig hyggelige, sier anmelder 1.

Et av de kulinariske øyeblikkene var en empanada som ble kjøpt rett før en visning, som gjorde at selve spisingen fant sted i en mørklagt kinosal.

– Det er noe eget med å spise noe man ikke kan se. Jeg spiser jo litt med øynene også, sier anmelder 2.

– Bidro det til kinoopplevelsen?, spør anmelder 1. 

– Altså ja! Tross mangel på syn smakte det absolutt.

Rita

Anmelder 2 oppsummerer oppvekstdramaet Rita som en feberdrøm. 

– Dette er den typen feberdrøm-film som man ble traumatisert av som liten, men som ingen andre husker. Man er usikker på om det noen gang var en ekte film eller bare et mareritt. Den var overdrevent mørk og dyster. Jeg håper virkelig ikke dette var basert på en ekte historie.

Anmelder 1 er enig i at dette var en film som ga et vondt inntrykk.

– Den var gjennomgående grusom. En veldig god historie, men samtidig en litt dårlig film. Jeg klarer ikke bestemme meg. Det var veldig kul scenografi og kostymedesign, men spesialeffektene dro meg ut av filmen.

– Jeg reagerte mer på at de nesten overdramatiserte handlingen. Man kunne forstå at det skjer et maktmisbruk mellom to av relasjonene, men filmen hadde ikke trengt å dra den så langt. Jeg hadde allerede vondt i magen, sier anmelder 2.

Tross en overdrevenhet og en feberdrøm er konklusjonen at det var en litt god, men veldig vond film.

Beloved Tropic

Anmelder 1 er denne dagen opptatt med å tjene til livets opphold, så det er alene at anmelder 2 marsjerer rett fra 8.mars toget og inn i kinosalen. Regissøren selv, Ana Endara Mislov, åpner med å ønske salen gratulerer med kvinnedagen. 

Filmen er et godt valg for denne dagen, da den omhandler relasjonen mellom to kvinner: en rik, dement dame og hennes nye pleier. Vi følger de to gjennom hverdagens oppturer, nedturer og sjarmerende, små øyeblikk. Et sted mellom filmens rolige langsomhet, den hjertevarmende tematikken og kinosalmørket, ble anmelders pulserende migrene kurert. 

Etter filmen kommer Mislov ut igjen for å svare på spørsmål fra salen. Det blir tydelig at filmen har rørt flere av publikummerne dypt, særlig de av dem som selv har opplevd demens i nær familie. Noen tolket også filmen som en god skildring av opplevelsen av å være kvinne, og essensen av kvinnelighet, særlig med tanke på omsorgen som blir vist. 

Mislov beskriver selv de kvinnelige hovedrollene som hjertet av filmen, og poengterer også filmens nesten totale fravær av menn. Filmens handling er heller ikke tilfeldig, da hun lot seg inspirere av sin egen demente bestemor. Hun sier at siden ensomhet er noe vi alle kan føle på, tok hun sikte på å lage en film om hvordan man kan bli akkompagnert i ensomheten.

De noe følelsesladde dialogene mellom regissøren og salen oppleves vakkert, koselig og rørende for anmelder 2, som i fravær av anmelder 1 føler på noe av denne ensomheten Mislov beskriver. 

1978

Når festivalprogrammet byr på et så bredt spekter av underholdningssjangere, må anmeldelsen speile dette. 

Anmelder 2 har nemlig invitert med på skrekkfilmen «1978». Historien er satt til 1978, på det som kanskje var årets viktigste kveld, iallfall i Argentina. Det foregår nemlig på samme kveld som VM-finalen mellom Argentina og Nederland. Parallelt følger filmen en etterretningsgruppe som kidnapper og torturerer. Innimellom jubelbrusen dukker det opp et helvete fra en annen verden.

Som bestilt ligger Bergen under et lag av tåke når de to anmelderne går ut for å trekke luft etter over en time med høyt stressnivå.

Anmelder 1 er egentlig bare ganske forbannet.

– Jeg hadde tenkt å legge vekt på at filmen var teknisk god. Godt lydbilde, spennende ukonvensjonelle vinkler, og nærbilder som virkelig tok et grep om halsen min som seer. Det var helt til jeg kom til andre halvdel av filmen. Hvor er historien? Er du enig?

Anmelder 2 bare ler.

– Du vet når du skal kopiere oppgaven til en venn, men de ga deg bare halve, så derfor må du improvisere resten ut fra ingenting. Det var denne filmen. Sjeldent får jeg sett en så tilfeldig og poengløs film som dette. Med andre ord var det veldig gøy. Jeg lo meg ihjel av hvor redd du var, det var som å sitte på en berg-og-dal-bane med en som er livredd for berg-og-dal-baner. 

– Ja, jeg var kjemperedd, men på et tidspunkt bikket det. Det ble for dumt. Poenget kan ikke ha vært at jeg bare skulle være redd. Gi meg en historie! 

– Samtidig kan man ikke takke nei til en edderkoppdame som kryper over gulvet til lyden av «Lille Petter edderkopp». 

Anmelder 1 rister oppgitt på hodet. 

– Jo, det kan jeg.

Anmelder 2 avslutter kvelden.

– Denne filmen passerte ikke Bechdel-testen, da.

For å oppsummere

Etter noen dager med latinamerikansk kultur, «jump scares», seriøse og useriøse diskusjoner og god mat i mørket, er anmelderne fornøyde med den totale opplevelsen av Cine Latino 2025.