Enda flere spede brunetter i fokus 

Som engelsk-student leser jeg mange engelske bøker. Dette gjør meg, innbiller jeg meg, kvalifisert til å si noe fornuftig om engelsk litteratur. I dette tilfellet skal jeg prøve å bedømme «Intermezzo» av Sally Rooney så objektivt som mulig. Det kan bli utfordrende, for da boken ble annonsert gjorde denne Rooney-entusiasten en liten lykkedans.

Hvis du har lest noen andre av Sally Rooneys bøker vet du at hovedkarakteren typisk er tynn og har brunt hår. Det kan virke som at Rooney har en type, for i denne boken er nemlig hver eneste karakter, inkludert bikkjen, en tynn brunette. 

De to tynne hovedbrunettene i denne fortellingen er brødrene Ivan, et tjueto år gammelt sjakkgeni, og Peter, en advokat i midten av tredveårene. At Erlend Loe ga boken en strålende anmeldelse i Aftenposten er ikke overraskende når man leser om den Naiv Super-aktige Ivan. Ivan er en spesiell karakter som virker sjarmerende fra perspektivet til andre, men hans indre dialog viser at han er en merkelig skrue. 

Vi treffer brødrene rett etter at deres far har gått bort, og vi får innblikk i hvordan sorgen påvirker dem og forholdene de har til andre. Ivan blir en voksen i løpet av fortellingen, mens Peter er nødt til å innse at han ble voksen for raskt og nå har blitt svært umoden. 

Boken er delt inn i brødrenes bevissthetsstrøm i annethvert kapittel. Å lese Ivan sine kapitler er både enkelt og oversiktlig. Han tenker dypt og rasjonaliserer mye. Peter sine kapitler er derimot som å lese et kontinuerlig panikkanfall. Hans Virgina Woolf-aktige strøm av tanker gjør det tydelig at han er mentalt ustabil. Han er mannen som har alt på overflaten, men som smuldrer opp fra innsiden. 

Store deler av boken er vi bekymret for om Peter «kommer til å gjøre noe», som Rooney beskriver det. «Noe» er i denne sammenhengen å forsøke selvmord. Alle i livet hans og han selv er bekymret for hva han kan komme til å gjøre og når. Dette legger til et element av underliggende spenning. Peter sitt liv er på spill hele tiden. 

Kvinnene i fortellingen er kun tilbehør for brødrene, og vi blir ikke kjent med dem. Jeg er villig til å tilgi dette ettersom det er en kvinnelig forfatter som har begått denne dødssynden. I klassisk Rooney-stil er det mye sex, og som vanlig er noen av seansene ganske nedverdigende for kvinnene involvert. De sårbare delene hvor Ivan skildrer sex er både sexy og ekte, mens de «staff meg»-greiene med Peter blir fort forutsigbart og kjedelig.

Fra mitt synspunkt skildres brødrene som troverdige menn. Jeg er nysgjerrig på om menn vil være enig i dette, men usikker på om det er noe jeg vil kunne få innsikt i. De fleste jeg kjenner som leser Rooney er tross alt damer.

Kapittel 11 fikk meg til å ville tømme tilsvarende mange liter bensin på boken og sette fyr på den. Ellers synes jeg de andre kapitlene fortjener ros. Det er spesielt karakterene sine tanker og indre monolog som appellerer til meg. Rooney forstår alle de små tingene som skaper et menneske, noe som gjør karakterene hennes så levende at jeg kan forestille meg at de finnes der ute et sted. Etter det ene urealistiske avbruddet i kapittel 11 kommer Rooney seg raskt og snart er det litt som om det aldri skjedde. Nå er du advart mot ondskapens kapittel, bare hold ut.

Hvis jeg skal trekke ut et sitat som oppsummerer boken blir det dette; «Yes, what the two of them have in common after all, impatient, ambitious, hard on other people, hard also on themselves.»

Enhver engelsk-student har fått det banket inn i hodet at man må lete etter hva boken sier om samtiden. Her forsøker Rooney å kommentere på altfor mange av samtidens problemer, både monogamiproblematikk og dobbelstandarden for forhold hvor kvinnen er eldre føles ut som trøtte tema. Rooneys «Normal People» er et bedre eksempel på en bok som kommenterer hovedsakelig ett problem, og vil kunne ha et varig inntrykk og vil effektivt kunne si noe om tiden den er skrevet i. 

Jeg må meddele at jeg har hatt vansker med å være streng med Rooney, og er ganske imponert over at jeg klarte det i såpass stor grad. Rooney har fulgt meg gjennom tenårene og har påvirket meg i valg av studier. Uansett hvor teite kritikerne kan mane om at bøkene er, så er jeg et «Rooney-head» for alltid.

Intermezzo er ikke hennes sterkeste verk, men om du er villig til å ta en ikke helt habil anmelder sitt råd, så er boken definitivt verdt å lese.