Et godt comeback

Det er ni år siden det psykologiske fakultet satte opp revy sist. Nå er de tilbake med en forestilling ved navn «Takk for sist». Revygruppen Psyksess tar utgangspunkt i revydvalen for å skape en rød tråd gjennom forestillingen; Vi reiser rett og slett tilbake i tid.

Revyen åpner med et musikalsk nummer, som på grunn av energinivået, oppleves litt labert. Til tross for dette, bygger revyen seg fort opp. Psykfakrevyen er full av krutt. Den kanskje mest energifulle sketsjen er «Break you down dancecrew» hvor publikum blir lovet en «Psykologisk danseopplevelse dere sent vil glemme». Forestillingen resulterer i en traumatisert «publikummer» som skal få rabatt på neste psykologtime.

I tillegg til tidsreisen, tar mange av sketsjene utgangspunkt i psykologistudiet. Innimellom kommer det også stereotypier på bergensere. Disse sketsjene er veldig morsomme. Det kan imidlertid være vanskelig å finne en rød tråd mellom bergenspatrioter og retrofeber. Som publikummer blir det til tider vanskelig å knytte trådene sammen.

Deilig nostalgi

Revyen mestrer å skape en nostalgisk følelse, noe rekvisittene og kostymene bidrar til. Vi reiser tilbake til en tid hvor man lekte med pokemonkort og diablo. For en som er født tidlig på 2000-tallet er det rett og slett herlig å få servert litt pokemon-humor.

Musikken bidrar også til nostalgien. Vi får et gledelig gjenhør med sanger som «Rosa helikopter», «Beggin'» og «Dum og Deilig». Psyksess har også løst pausene mellom sketsjene på en god måte, ved at bandet får en humoristisk funksjon. Eksempelvis får vi høre en sentimental versjon av «Sjeiken 2015» og en skjærende Blokkfløytesolo av «My heart will go on». Dette gjør at publikum får holde på latteren selv i pausene og showet glir knirkefritt videre.

Til tider oppleves sketsjene litt fordummende. Et eksempel er «Sceneskrekk», hvor en lege har seneskrekk. Likevel reddes sketsjen av skuespillerens utstråling. Gjennomgående er det en del tørr humor, som – takket være skuespillerne - faktisk funker. De drar i land selv de teiteste vitser. Revyen har en god mix av gode skuespillere. Særlig karismatiske er Joakim Winther og Ingrid Brurberg.

En del av den tørre humoren funker godt. Eksempelvis får vi servert et «hysterisk dikt», med høylitterære rim som «Akk, jeg er blakk». Enkelt, men morsomt. Andre sketsjer som stikker seg ut er «Demenskirurgene», «Trilletur», og «Badekar». Sistnevnte består av en herlig, klønete dirtytalk og et snasent overraskelsesmoment.

Musikken spicer opp showet

Jeg blir også glad når jeg ser at de tør å ta i mer samfunnsaktuelle temaer. I sketsjen «Radikale dyslektikere» møter vi en dyslektiker som er «kantinemotstander», en «limafornekter» (ja, hovedstaten i Peru) og en som er redd for «snikmuslingfisering».

Den største haken ved forestillingen er det tekniske. Det er gjentatte problemer med mikrofonene og instrumentene. Til tross for de tekniske problemene klarer skuespillerne og musikerne seg godt.

Koreografien og danserne er også vellykket, og passer godt inn i helheten. Kun én gang oppleves overgangen fra sketsj til danseshow litt kunstig. At en dame kjøper et danseshow som en gave til kjæresten, blir for meg et litt billig triks for å få danserne opp på scenen.

Psykfakrevyen er en herlig opplevelse. Selv om mange av sketsjene tar utgangspunkt i psykologistudiet, havner ikke Psyksess i fellen for å bli snever eller ekskluderende. Revyen er lett, fargerik, sprudlende og inkluderende. Musikken spicer opp showet. Som publikummer forlater man salen med en herlig, nostalgisk følelse. Og med tanke på at revysjefene har måttet starte opp denne revyen helt fra bunnen av, gjenstår det bare å si vel blåst!

Karakter: B