Fra opprør til en plass ved bordet

UiB-professor Åsmund Borgen Gjerde ga nylig ut mursteinen «Pamper og opprørere. Den norske studentbevegelsens historie». Boken er skrevet på bestilling fra Norsk Studentorganisasjon (NSO), og tar for seg studentbevegelsen gjennom nesten tusen år. 

Det forsvunnede pressmiddelet

– På 60- og 70- tallet ble studentpolitikken veldig radikal. Det handlet om å mobilisere til demonstrasjoner og å spre informasjon. Den generasjonen lobbyerte lite, sier Gjerde. 

Han forteller videre at studentmassen ble mindre radikal utover 80-tallet. Nye strømninger ønsket å gå bort fra den gammeldagse radikalismen til fordel for profesjonell lobbyvirksomhet.

– Problemet på 80-tallet var at politikerne ikke var interessert i å høre på studentene. De ble ikke ansett som en gruppe verdt å høre på, tross størrelsen.

Tidlig på 90-tallet var det økt arbeidsledighet og høy rente. Det var mange studenter på små campuser, trange auditorium, lite studiestøtte og generelt lav studiekvalitet. Forholdene skapte grobunn for et stort studentopprør i 1993. 

– Det paradoksale er at den radikale fremgangsmåten førte til gjennomslag for den moderate, forsiktige måten å drive studentpolitikk på. Etter demonstrasjonene åpnet faktisk politikerne dørene når NSU (Norsk Studentunion, nå NSO) kom og banket på.

Den gang hørte politikerne på studentorganisasjonene fordi det fantes et pressmiddel. Store protester og demonstrasjoner var uønsket, og mye god studentpolitikk ble derfor gjennomført. 

– Nå er spørsmålet om det pressmiddelet fortsatt finnes i dag? Om politikerne fortsatt hører like mye på studentene som de gjorde i etterkant av demonstrasjonene i 1993, spør Gjerde. 

Et vrengebilde

Ifølge professoren har veldig få studentgenerasjoner, sett bort ifra de på tidlig 70-tall og i 1993, vært aktivt demonstrende.

– Ideen om at dagens studenter er så lite demonstrerende og lite radikale er en type kritikk som alltid har blitt rettet mot de unge. 

Årene rundt innføring av moms og EU-avstemningen i 1972 med veldig mye opprør og studentengasjement har kanskje gitt oss et overdrevet bilde av 60- og 70-tallets studenter.

– Hele resten av 70-tallet var de tillitsvalgte misfornøyde med at de aldri klarte å skape så mye engasjement som i perioden mellom 1969 og 1972. Tanken om den radikale studenten er en forførende idé som styrer veldig mye av hvordan resten av samfunnet tenker rundt studenter. 

Fattig student? 

Dagens studenter har relativt sett mindre å rutte med enn foreldregenerasjonen. Økte priser og et leiemarked ute av kontroll gjør store innhogg i studentøkonomien. I tillegg sliter flere psykisk og sosialt enn tidligere. Alt ligger til rette for et studentopprør. Gjerde ser det på en annen måte:

–Jeg er ikke så sikker på at dagens studenter har det økonomisk vanskeligere enn det som har vært vanlig. 

Gjerde synes det er vanskelig å si noe bestemt om studentenes økonomi, men trekker frem at vi nyter godt av at stipendandelen i studielånet er stor, samt at velstandsnivået har økt i hele samfunnet, dermed også for studentene.

På spørsmål om han tror det kommer en ny protestbølge, trekker han frem klimastreikene som mobiliserte tusener av unge mennesker for få år siden.

– Klimastreikerne var et tegn på en radikal bølge, men foreløpig har det ikke blitt så mye ut av det. 

Gjerde forteller ar to prinsipper har vekslet på å dominere studentpolitikken. På 60- og 70-tallet skulle studentpolitikk handle om alt, mens fra 90-tallet og frem til i dag har studentpolitikk som holder seg til studentrelatert saker vært det dominerende. Miljøsaken truet med å endre denne trenden.

Hver generasjon må finne sin vei

Spesialrådgiver i LO, Arvid Ellingsen, portretteres i Gjerdes bok som en viktig kraft frem mot studentopprøret i 1993. Han studerte sammenlignende politikk i Bergen på den tiden. 

– Jeg var opptatt av politikk, men ikke egentlig så politisk engasjert, forteller Ellingsen. 

Mange forbinder han med slagordet «Hernes må fjernes» og kritikken studentene rettet mot Gudmund Hernes som var undervisningsminister tidlig på 90-tallet.

–  Fungerer studentmedvirkningen dere kjempet frem i 93 like godt i dag? 

– Ikke helt. Når det er så stor avstand mellom hvordan studentene har det og hvordan de burde ha det. Det er vanskelig å si hva som kommer rundt neste sving. Før studentopprøret i 93 var situasjonen ganske lik den mange kjenner på i dag. 

Ellingsen forteller at det var to års hardt arbeid, men at de fikk resultater som gjorde det bedre for generasjonene etter. Studiestipendet var den gang på 12-13 prosent og det er nå oppe i 40 prosent. 

– Er opprøret dødt?

– Jeg opplever at studenter både er opptatt av egen studiesituasjon og problemer i verden. Ungdom er mer engasjert i politikk enn noensinne.

Han mener at man ikke alltid finner svarene ved å se bakover og at hver generasjon må finne sin måte å ordne opp på. Han forteller om da slagordet for opprøret i 93 ble til.  

– Jeg stod ved gamle Garage, da det var en drita full filosofistudent som hadde en raljering over idiotiske slagord. Det teiteste slagordet han hadde hørt var “Hernes må fjernes”. I det øyeblikket skjønte jeg at det var akkurat det vi skulle bruke. 

Unge krefter

Tuva Brady Normanseth leder arbeidsutvalget til Studentparlamentet, det samme vervet som Arvid Ellingsen hadde på 90-tallet. 

– Ønsker dere å ta til gatene, eller liker dere best å jobbe i det stille og lobbyere opp mot universitetsstyret og politikere? 

– Vi ønsker mest mulig gjennomslag for studentene våre, enten vi får det ved å lobbyere eller ved å ta til gatene. Vi samarbeider godt med universitetet og har jevnlige møter med rektoratet. Det kommer an på hva som er mest effektivt.

På begynnelsen av 2000-tallen ble det lovpålagt at studenter skal ha 20 prosent representasjon i alle beslutningsorganer. Studentbevegelsen har gått fra opptøyer til lobbyisme til møtevirksomhet. 

– I 93' var pressmiddelet at opptøyene ville fortsette om det ikke ble endring. Har vi et slikt pressmiddel i dag?

– Jeg opplever at både politikere og universitetsansatte ønsker å samarbeide. Men vi kan lage oppstyr hvis det er nødvendig, sier Normanseth.