Fra propagandamaler til regimekritiker

Kunstner Song Byeok er en av få avhoppere fra verdens mest lukkede diktatur, Nord-Korea. I september var han i Bergen på invitasjon fra Raftostiftelsen. Der stilte han også ut noen av bildene sine. Studvest rakk å intervjue ham hele to ganger på de få timene han tilbrakte i byen mellom fjellene før turen gikk hjem til Tyskland. Vi møtte Song og konen på et hotell i Bergen sentrum sammen med tolk Benedicta Gyoung-Yei Yi.

I Nord-Korea malte han propaganda for regimet

– Som propagandamaler i Nord-Korea er det strenge retningslinjer for hvordan man skal male. Det er ikke snakk om kreativ eller kunstnerisk frihet. Jeg måtte male lykkelige mennesker som var glade på grunn av den levende Gud.

 Han var underlagt strenge kunstneriske retningslinjer. Da han begynte å studere malerkunst i Sør-Korea måtte han lære hva kunst egentlig er, og at den er fri.

–Jeg kunne ikke tro at jeg kunne male hva som helst. Jeg ble sjokkert da jeg så en medstudent male et satirisk bilde av den Sør-Koreanske presidenten. Det var helt utenkelig for meg. 

Den Nord-Koreanske regjeringen forfulgte Byeok og utstillingene hans, og han fryktet for livet. Gjennom utdannelsen forsto han hvor mye kraft som finnes i bilder og hvor mye de kan påvirke.

Hjernevasket

Det er ikke uvanlig å ende opp i torturfengsel dersom man forsøker å rømme fra det undertrykkende regimet. Det fikk Byeok erfare da han besøkte slektninger i Kina for å hente mat til sin sultende familie. Men landet har ikke bestandig vært rammet av sult.

– Jeg vokste opp med Kim Il-sung som diktator. Da var den økonomiske tilstanden relativt bra. Det var ingen luksus, men nok mat til alle. I høytider serverte regjeringen festmåltider. Vi fikk til og med gaver. Det var tilfredsstillende nok, og siden alt var utdelt fra myndighetene respekterte vi dem stort. 

Under den kalde krigen samarbeidet Kina, Sovjetunionen og Nord-Korea. De fikk tilsendt mat, energi og hjelp fra sine kommunistiske venner. Etter Sovjets endelige fall i 1991 stanset forsyningene til Nord-Korea, og den økonomiske situasjonen i landet forverret seg kraftig. Kim Il-sung døde i 1994, og sønnen Kim Jong Il overtok diktatorrollen. Han sentraliserte alle ressursene rundt hovedstaden og makten, mens resten av landet sultet.

– Matforsyningene stoppet helt opp. Vi måtte gå ut i den ville naturen for å skaffe mat, for de dyrkbare områdene var strengt voktet av militæret. Vi spiste bark fra trærne, og jaktet alt som var mulig. Det var en ekstrem sulteperiode. 

Song og faren klarte å komme seg til Kina for å søke hjelp hos slektninger der. Det var den første smaken på verden utenfor. 

– Jeg var virkelig hjernevasket da jeg bodde i Nord-Korea. Vi dro ikke til Kina fordi jeg var i mot regimet, men fordi vi sultet. Likevel observerte jeg at folk gjennomgikk enorme lidelser og til og med døde av sult. Jeg skjønte at noe var galt, men tenkte aldri at det kunne være den “levende Gud” sin skyld. 

På vei tilbake over grensen med ris til familien ble Song og faren oppdaget av grensevakter. De ble fratatt risen og banket opp, og faren forsvant i den strie elven. Det var det siste han så til sin far. Song sonet i fengsel og arbeidsleir. Han bestemte seg etter hvert for å rømme landet, og i 2001 forlot han Nord-Korea. Hans ene søster døde av sult mens han satt i fengsel, og den andre kom seg ut av landet etter Song. Moren døde i 2005.

– Det måtte noe til før jeg ble oppmerksom på grusomhetene, og forstod at ikke hele verden var på samme måte. 

Informasjonen må ut

Nord-Koreanske borgere er fullstendig utestengt fra resten av verden. Ingen informasjon når inn. Den eneste radio- og tv-kanalen er manipulert. Song blir spurt om hvordan han mener vesten bør oppføre seg overfor Nord-Koreanske myndigheter.

–Jeg tror det mest effektive er å avsløre forholdene i landet. Vi må tydeliggjøre at vi vet alt om grusomhetene og det fullstendige fraværet av menneskerettigheter, og legge press på myndighetene. Vi må si: ikke gjør det, ikke gjør det, ikke gjør det. Derfor maler jeg kritisk kunst og stiller opp i media. Informasjonen må ut.

Bildets makt

I flere av Song Byeoks bilder kritiserer han blant andre Donald Trump for å på vennskapelig vis møte Kim Jong-un uten å adressere undertrykkelsen og fraværet av menneskerettigheter for Nord-Koreanske borgere. 

– Nord-Korea er hjemlandet mitt, og jeg har familie der. Jeg vil bidra og gjøre alt jeg kan for at undertrykkelsen skal ta slutt. Kunsten og historien min er mitt bidrag.

Song forteller om et av sine viktigste bilder. Han portretterer Nord-Koreanske barn med røde sløyfer som er ute på gaten og smilende hilser på turister. 

– Men smilene er falske. De er sultne og avmagret. Smilenes bakside er tristhet og lidelse. Det håper jeg sender signaler til seerne, at falsk lykke finnes selv hos barn.

Han er klar på hva han synes unge kunstnere bør bruke evnene sine til:

– Jeg vil at dagens kunststudenter skal tenke på hva de ønsker å formidle. Bruk bildets kraft til å rette søkelyset mot store utfordringer i verden, som mangel på menneskerettigheter og urettferdighet. Det er mye makt i et bilde.

Avgjørende med avhoppere

Jostein Hole Kobbeltvedt er daglig leder i Raftostiftelsen som inviterte Song Byeok til Bergen og Raftohuset. 

– Avhopperne er avgjørende for at vi både skal lære om livet i et totalitært regime som Nord-Korea er, og for at vi får kontakt med Nord-Koreanere. Det hjelper oss å kunne vise solidaritet med en av verdens mest undertrykte befolkninger.

Han sier det er viktig at land som er opptatt av menneskerettigheter ikke glemmer hvor ille situasjonen er i Nord-Korea, og at vi beskytter dem som flykter og forteller sin historie. 

– Mange av dem er utsatt for forfølgelse, også i eksil.

På spørsmål om det finnes reelle muligheter til å påvirke situasjonen i Nord-Korea, svarer han at selv om Nord-Korea er et av verdens mest lukkede samfunn, må vi ikke gi opp håpet om at det en gang vil være mulig å få til endring.