Hipsternes fadderuke 

Høydenfestivalen er en festival drevet fullstendig av frivillighet, som etter sine fire år har rukket å bli en tradisjon for de mer etablerte studentene og en fin start på skoleåret. 

Det virker som Høydenfestivalen har funnet et format de liker godt selv. Festivalen tilbyr lokale nykommere og etablerte smakebiter, innblandet med litt faglig påfyll, dj-sett og andre aktiviteter på området. 

Egentlig kan det minne om en liten fadderuke. Frivillighet, fest og fag hånd i hånd. Men slik Studvest meldte i fjor, er kanskje ikke paneldebatt det man ønsker å se og betale for når man har helg. Samtidig ga disse paneldebattene ypperlige pustelommer tilrettelagt for en matbit. På denne måten trenger ingen å være redd for å søle gyros på sidemannen i det man oppdager at man eier en ustødig dansefot. 

Svaiing i vinden og knebøy

Åpningsnummeret Goofy Geese opptrer for et lite publikum. Duoen med band, sjarmerte med myke harmonier. Om de kickstartet helga, tja kanskje ikke, men det ga absolutt grunnlaget for smooth sailing inn i helga. Dette blir mitt nye go-to band for å sette tonene for en behagelig morgen. 

Fredagens om ikke min absolutte favorittoptreden ble 9 grader nord. Bergensbandet spiller tamilsk folkrock, en sjanger som engasjerte til de grader. De har lekende rytmer og god scenetilværelse, og det inviterer de oss til å ta del i. 

– Prøv å ta i bruk delene under navlen også, blir det sagt fra scenen. Og litt selvbevisste knebøybevegelser er i løpet av fremførelsen omgjort til ekte hoftevrikking. 

Vokalist Mira Thiruchelvam fremfører med en rå kraft og et budskap som treffer, til tross for at det synges på tamil, og jeg ikke aner hva som faktisk blir formidlet. Det å treffe et publikum som består av en majoritet som ikke forstår hva som formidles, men fremdeles etterlater et kjempeinntrykk viser hvor god scenetilværelsen til 9 grader nord er.

Godt oppvarmede danseføtter følger så lyden av hypnotiserende dj-toner, og dansen fortsetter. Stemningen er mer løssluppen nå, og alle påfølgende opptredener denne fredagen burde takke 9 grader nord for å ha satt stemningen.

Er det lov å bare kose seg?

Det legger i alle fall Sjøbadet til rette for. Dette er bandets aller siste opptreden og guttene gir alt på scenen. I publikum er det en høy prosent «digge-arm», og på scenen er det en sjarmerende guttastemning. Rap-innslagene er forsåvidt også sjarmerende, men jeg sliter litt med å forstå om det er ironisk eller bare litt cringe. Uansett så har republikken Nordnes, som de selv sier de er fra, produsert et band med god energi og sanger som satte et fint punktum for årets sommermåneder.

Fredagen avsluttes på dristig vis med blotting fra scenen. Michelle Ullestad fremfører gøyale og ungdommelige tekster, og jeg blir overrasket når hun imellom to av sangene forteller at hun er mor. Ullestad blir kanskje et eksempel for oss som elsker livets tilværelse akkurat nå, og at det voksne liv også kan være sexy og lekent.

Mangel på livsmot og knuste hjerter

Rolig klagesang trekker mengdene lørdag ettermiddag. 

Kaja Gunnufsen selger inn egen sang som dårlig slampoesi, men får stor applaus og ingen jazzhender.

Tekstene hennes er tidvis simple, men som oftest bare ærlige. Hun setter ord på det jeg tror mange føler. Faen, livet er vanskelig, men det er ok det og.

The Clumps er årets yngste band. De tre guttene forteller fra scenen at de fremførte på Eggstockfestivalen, og at det var der de overbeviste Høydenfestivalen at de og fortjente en plass her. Publikumsmassen er ikke så stor, men de på første rad leverer 45 minutter med dedikert headbanging. 

Guttene serverer oss musikk som får meg til å lure på hvem som har knust bandets hjerter. Den såre rocken gir assosiasjoner til Radiohead og The Smiths. Musikalsk er de kjempeflinke, men kan kanskje øve seg litt på samspillet med publikum mellom låtene, men absolutt et godt supplement til Høydenfestivalens diverse lineup-rykte.

Tidenes hagefest

På lørdagen er en av de umusikalske innslagene “Høydens letteste quiz”. Timingen til quizen er fenomenal. Egentlig er det mer et stuntshow enn en quiz, og folk har høy nok promille til å by på seg selv. Med andre ord, god underholdning og lav andel dårlig selvtillit fordi man ikke er så god i geografi. Denne gravejournalisten tar selvfølgelig del i utfordringene som blir gitt fra scenen, men presterer ikke på et høyt nok nivå til å sanke poeng, men håper derimot på latter.

Med dramaturgien til en treningsøkt, varmer Linni publikum godt opp før han får nesten alle til å ta del i moshpit, og enda en moshpit, og enda en. Linni står på scenen som om han er veldig nervøs, samtidig med stor selvtillit. Det er en aura det er vanskelig å sette ord på, men som absolutt fanger. Ingenting er vel forsåvidt mer hypnotiserende enn noen som messer bergensk rap?

Todd Tjere med sitt dj-sett spiller oss ut i natten, med toner som passet like godt å danse alene til under den ikoniske discokula som inne i folkemengden. 

Ikke bare en musikkfestival

Festivalområdet består ikke bare av scener, men Høydenfestivalen har også inngått samarbeid med DGB-studio og åpnet opp for en kreativ mellomaktivitet. Opplever man kleskrise er det også lett å fikse, for det er bare til å gå på skattejakt på bruktmarkedet Lopperiet og V06 stiller med. 

Samarbeid med andre aktører er nok en lur taktikk da det å stille som reklame for hverandre ganger aller parter, samt at det støtter opp under konseptet med frivillighet og samarbeid som hele festivalen bygger på.

Imponerende frivillighet

Til syvende og sist føles Høydenfestivalen mer ut som tidenes hagefest enn noe annet. Størrelsen på festivalen setter rammer for hva de kan få til, dette løser de med høy kreativitet. De byr på god musikk. Ikke nødvendigvis fra de største trekknavnene, men det funker. 

Det er alltid imponerende å se hva frivilligheten kan sette til verks, og jeg vil anse årets Høydenfestival som en suksess.

Dermed vurderes årets Høydenfestival til karakteren B.