Immaturus er ingen folkefiende 

Vi går inn i en tid hvor demokrati, ytringsfrihet, fri presse og god folkeopplysning ikke lenger kan regnes som selvfølgeligheter. Som vanlig er verdens undergang noe nasjonen Norge kommer godt ut av. Nå er nemlig nasjonalhelten Henrik Ibsens «En folkefiende» fra 1882 mer aktuell enn noen gang.

Studentteateret Immaturus gir nytt liv til stykket ved å benytte det til semesterets hovedproduksjon. Studvests utsendte anmelder tar med seg notatblokken og speilreflekskameraet hun fikk i anledning konfirmasjonen for å bevitne forestillingen. 

Doktor Therese Stockman, som originalt er skrevet som en mann, finner ut at byens badeanstalt er forgiftet. Hun går til den lokale avisen Folkebudet med informasjonen, for å opplyse innbyggerne om trusselen. Ordføreren, som også er doktorens bror, stiller seg i veien for dette og mener denne informasjonen vil være til det værste for innbyggerne. Det blir et slags maktspill mellom doktoren, ordføreren og redaktøren i avisen. 

Jeg skal spare dere for de byråkratiske detaljene. Det blir avholdt folkeavstemning, og doktoren blir stemplet som folkefiende (etter litt tukling med stemmesedlene). Likevel står doktoren på sitt, og mener at sannheten er det viktigste, og kan ikke forstå at flertallet skal få bestemme hvis flertallet er uvitende. Hun mister dermed sin autoritet blant folket og samtidig sympati hos publikum. Doktoren ender forestillingen med replikken: «Saken er den, ser dere, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene». Det kan diskuteres. 

Fra historien kan det trekkes utallige linjer til dagens samfunn, pandemien og til studentbergen. Jeg gidder ikke trekke dem, det kan du få gjøre selv. 

Immaturus har gått for en ganske tradisjonell adaptasjon. Regissør Christopher Jonatan Røine kunne modernisert stykket ved å legge til ungdommens slang og bytte ut hatt og stokk med caps og snus. Jeg er takknemlig for at han lot være. Klassisk litteratur må noen ganger få lov til å være gammel, selv om vi studenter er veldig unge og kule.

Unntaket er doktoren, som har blitt kvinne, og ikke nok med det, hun er gift med en annen kvinne. Ibsen skjelver i sine 1800-talls nikkers. 

Det som ikke har holdt seg så godt med årene, er 1800-talls humor. Jeg nekter å tro at Ibsen selv syntes dette var morsomt. Gruppen løser det godt ved å snike inn festligheter i detaljene. Publikum vender stadig oppmerksomheten vekk fra handlingen og mot en mindre aktuell karakter på scenen, som spiller ut sin egen, ofte alkoholiserte, historie. Dette bidrar definitivt til underholdningsverdien i et stykke med seriøs tematikk. Likevel er det mye informasjon man kan gå glipp av, og det kan være vanskelig å henge med på utviklingen i historien igjen etter at distraksjonen er over. 

Det er imponerende skuespillerprestasjoner på scenen. Spesielt Sunniva Løberg Hvidsten, som spiller doktor Stockman, får hårene på armen til å reise seg. Hun er kanskje litt for flink til å spille sint, og man kan se øynene hennes bli blanke mens hun leverer de intense monologene. 

Maria Markus Dahl bringer liv og humor til redaktør Hovstad. Undertegnede redaktør vil ta inspirasjon fra denne versjonen av karakteren, i alle fall før karakteren blir korrupt. 

Tydelige små øyeblikk av hjernetåke førte periodevis til rare pauser og tilsynelatende spontane formuleringer. Det er kanskje ikke plass til både evig lange replikker og bekymringer for neste ukes obligatoriske innlevering i samme hode? 

Interaktivt teater er vanligvis et mareritt. Denne gangen er det ikke tilfellet. I pausen blir publikum overrasket over at forestillingen fortsetter ved baren, og vi får delta i folkeavstemningen som innbyggere. Dette er en fin måte å engasjere publikum, uten å etterlate oss som traumatiserte skall av oss selv. 

Det er altså mye å være fornøyd med i denne forestillingen. Her er noen oppsummerende refleksjoner: 

• Imponerende skuespill 
• Klassisk adaptasjon med noe modernisering
• Aktuell og tankevekkende 
• Morsom
• Interaktivt på den riktige måten
• Søte og gjennomførte kostymer
• Enkel, men effektfull scenografi  
• Publikum får kaste stein  
• Mange representerte dialekter på scenen 
• Mye inspirasjon til gode sitater å slenge ut på vors 
• «Spirituløs» 

Det er som alltid noen ting som kan bli bedre til neste gang: 

• 1800-tallets humor er ikke morsomt (litt Ibsen sin feil) 
• Maleriet som henger i stuen er virkelig ille 
• Understimulerte TikTok-hjerner blir distrahert fra handlingen når det skjer så mye på scenen 

Studentteateret Immaturus gjør som alltid en strålende jobb med ressursene de har tilgjengelig. Likevel er det synd at de ikke benytter sjansen til å skrive noe eget til semesterets hovedproduksjon. De har en helt spesiell mulighet til å dramatisere egne tekster, som vil gi unik erfaring til teatergruppen og dybde til publikumsopplevelsen. Ibsen settes opp i hytt og pine, men Immaturus har større frihet enn teatergrupper flest. Jeg er ikke i tvil om at det hadde blitt veldig bra. 

«En folkefiende» av Studentteateret Immaturus vurderes dermed til en sterk B.