Immaturus innfrir og overbeviser

Det sies at et godt manus er som en forløsende gjennombruddspasning. Men pasningen i seg selv er enda ingen assist; fortsatt gjenstår det å skåre.

På den måten er Sarah Kanes MÅ et sjeldent godt drama, men stiller samtidig høye krav til utførelsen. 

En utfordrende oppsetning

Fire navnløse karakterer, hver med sin egen uuttømmelige monolog, driver rundt på scenen. Dialogen mellom dem er fragmentert og uforutsigbar, og alle bærer de på gamle traumer. 

Stykket er ekspresjonistisk utformet, og fordi det hele tiden beveger seg på randen av språket kan en oppsetning vise seg spesielt utfordrende. Et slikt drama står og faller på hvorvidt linjene blir fremført på en overbevisende måte, om skuespillerne ivaretar skjørheten i psyken og hvorvidt de gir oss grunn til å tro på den schizofrene dialogen mellom de fire aktørene på scenen. 

Heldigvis for oss klarer Immaturus studentteater alle disse tingene. Og selv om Kanes drama er berømmelsesverdig i seg selv, gjør de stykket til sitt eget på vellykket vis.

Ikke et festspill

På scenen er det duket til fest. Fire mennesker sitter ved et langbord, vin og sigaretter utdeles, og det er god stemning over hele linja. Samtidig sitter man med en snikende fornemmelse av langt mørkere undertoner, som stadig overtar mer og mer av forestillingen. Via en midtdel som er leken og alvorlig om hverandre, nærmer man seg stadiet hvor festligheten er blitt ren desperasjon. Traumer, begjær og voldsfantasier får fritt spillerom. Voldtekt, psykose, traumer, schizofreni og selvmord er bare noen av områdene stykket berører.

Det kunne fort blitt anmassende, men er i stedet ekstatisk. MÅ er en uhyggelig bad trip i underbevisstheten, like brutalt som det er bra. Immaturus leverer et både velspilt og overraskende underholdende teater, enda tematikken er så mørk som du får det. 

Skuespillere som spiller som profesjonelle, hvor særlig timingen i replikkene er god, er resultatet en overbevisende fremstilling av psyken der den balanserer på grensen til sammenbruddet. Oppsetningen er altså jevnt over sterk nok til at selv om det tekniske ved produksjonen byr på noen problemer underveis, lider ikke forestillingen nevneverdig av det.

Mening i det meningsløse

Kanskje vil man sitte igjen med en følelse av at oppføringen er i overkant ustrukturert. Men samtidig synes ikke det å være en gyldig innvending. Kanes stykker er kjent for å være nettopp formløse, kaotiske og språklig dekonstruerte. Slik sett er mangelen på plot og drivkraft bare et bevis på at regissørene ikke vil røre ved den opprinnelige formen. 

Likevel kunne stykket med fordel vært mer angripelig. Oppsetningen er ikke fri for pretensjoner, og Kanes modernisme kan fremstå noe utilgjengelig. Dette særlig fordi språkets utilstrekkelighet for å behandle traumer er så sentralt i dramaet. Med andre ord er ikke dette et stykke folk vanligvis renner inn dørene for. Men oppsetningen, den er en innertier. Terningen trilles til en femmer.

LES OGSÅ:

• Se siste forberedelser før premieren: – Det er slaterhusfølelse i Tivoli nå
• Dette er historiene bak Bergens gatekunst
• Skal åpne Norge i fire trinn