– Jævlig, men vidunderlig
«Vi elsker verden vår selv om den er jævlig» synger skuespillerne i årets BTS-revy. Ja, for kan egentlig Kim Jong-Un, Sjaman Durek eller Sophie Elises rumpe redde oss fra en ny verdenskrise?
Studvest har fått prima plasser i salen på Høgskulen på Vestlandet, og sitter midt i smørøyet. BTS-revyen avholdes i noe som minner om en forelesningssal, så det er ikke før sceneteppet går opp at stemningen tar ordentlig av. Det er noen ledige stoler her og der, men det merkes ikke på lydnivået blant publikum.
«Wonderful World» er navnet på årets forestilling, der skuespillerne setter spørsmålstegn om verden vi lever i egentlig er så «wonderful» som vi skal ha det til. Sketsjene vi får se preges stort sett av såkalt politisk ukorrekt humor, der vi får blitt med på en abortklinikk, et KKK-møte og et møte med Kim Jong-Un, Trump og Putin som står med hver sin «button of destruction».
Sketsjene varierer noe i kvalitet. Noen scener er helt okei, og man trekker litt på smilebåndet. At KKK-møtet egentlig er for Kristiansand Kajakklubb er et eksempel på humor som nesten blir litt for tørt. Problemet er ikke at scenene ikke er morsomme, fordi punchlinene er stort sett veldig gode og underholdende. Men, i noen av sketsjene tar det for lang tid før punchlinen kommer, og mye av poenget med vitsen forsvinner.
Samtidig er det noen scener som er så morsomme at salen bryter ut i både latter og applaus. Her må jeg trekke frem skuespiller Patrick Rindarøy sin tolkning av «tinderveteran» og pensjonist Roger, som er så morsom at jeg faktisk måtte holde pusten i begynnelsen av neste sketsj for å ikke forstyrre de foran meg.
I tillegg gir denne revyen meg ting jeg egentlig ikke visste jeg trengte. Sjaman Durek som piraten Grusomme Gabriel er et godt eksempel. «Sjaman Durek… heter jeg… Putter krystaller langt inni deg…» Den sangen har jeg forøvrig hatt på hjernen siden, så vær obs på det. Også sketsjen hvor Trump synger på nynorsk om muren han så gjerne skulle fått bygget er faktisk hinsides vakkert.
Det som likevel blir høydepunktet av revyen er når bandet setter i gang akt to. En medley av de kjæreste Melodi Grand Prix Jr.-sangene, deriblant «Det er stjerne jeg skal bli» og «Sommer og skolefri» fyller rommet, og stemningen blant publikum stiger betraktelig. Plutselig tar bandet på seg solbriller og stikker en sigarett i munnen.
Det tar meg et par minutter før jeg innser hva som kommer, men når kapellmester Trygve Hovelsen åpner munnen og lirer av seg «Gi meg det jeg vil ha!» er det ikke lenger noen tvil. Herregud som jeg har savnet Stiffi! Og skal man bedømme ut fra publikums reaksjon er mange enige.
Alt i alt består revyen av noen sketsjer som var helt okei, og noen som var helt jævlig morsomme. Bandet kan forøvrig ikke skrytes nok av. Med bass, gitar, trommer, keyboard, saksofon og tamburin fyller de salen gang på gang med sanger fra blant annet Disney og ABBA, og det låter helt plettfritt. For å si det sånn: Hvis de noensinne bestemmer seg for å spille sammen igjen har jeg herved førsterett på forhåndsbillettene.
På grunn av bandet, revyens røde tråd og flere hysteriske punchlines og sanger, lander terningen dermed på en svak femmer.