Jesus Christ, Immaturus leverer!

Lørdag 18. mars hadde Studentteateret Immaturus premiere på årets hovedproduksjon «Dåp», skrevet av Ellen Andenæs Sekulic og regissert av Marlene Rom Rysstad. Før jeg dro for å anmelde mitt første teaterstykke fryktet jeg hovedsaklig to ting:

1. At stykket skulle bli pretensiøst og utilgjengelig, som et nachspiel med HF-studenter.

2. At produksjonen skulle være pinlig dårlig.

Heldigvis skulle jeg bli motbevist på begge punkter.

På overflaten

Forestillingen starter med at Marta (spilt av Isabel Furhovde) og kjæresten hennes Leopold (spilt av Mikal Karlsen) stormer scenen til Wake Me Up Before You Go-Go. Immaturus kunne selvsagt ikke vite at jeg i all hemmelighet kvelden før hadde grått til gamle klipp av George Michael, men det kjentes skjebnesvangert ut og ga stykket en herlig estetikk.

På overflaten dreier dramaet seg om at Marta skal la seg døpe, noe hun har fått med seg kjæresten Leopold på. Problemet er bare at han er ekstremt redd for vann. Presten Gerhard (spilt av Brage Bjørkeng Stokseth) og Dåpsplanleggeren (spilt av Martine Green) er imidlertid på plass for at dåpsseremonien skal gå knirkefritt for seg.

Helt fra start kjenner man likevel at det er noe som ulmer under den lykkelige cabaret- og ballongjeansoverflaten.

Leopold, som bare skulle være støttende kjæreste, befinner seg plutselig i en situasjon langt utenfor sin egen komfortsone. Han ville ikke ha vurdert å la seg døpe uten Martas innfall, men er kanskje den som trenger det mest.

Men det er vanskelig å bli døpt uten å bli våt.

Presten fra helvete

Samtlige av skuespillerne leverer overbevisende prestasjoner og de spiller svært naturlig sammen. Da jeg i ettertid fikk vite at skuespillerauditionene fant sted i slutten av januar, ble jeg overrasket. Det virker som om skuespillerne har øvd sammen mye lenger.

Også den livlige og fysiske koreografien til Lone Eivindsdottir kjennes ut som et friskt pust.

Det er likevel Stokseth i rollen som Presten Gerhard, som utpeker seg for min del. Det som i starten synes å være en gladkristen prest med tjukk vestlandsdialekt utvikler seg til å bli… Ja, noe helt annet. Uten å avsløre for mye kan jeg si at det er den største preste-helomvendingen siden Fleabag, og jeg digger det.

Det skjer ikke så ofte at personer på scenen er så vitale og har så mye kraft at det nesten blir ubehagelig å sitte i publikum, men den opplevelsen fikk jeg av Stokseth på lørdag. Og det er et kompliment.

Det var ikke bare skuespillerne som gjorde helhetsinntrykket av produksjonen bra. Blant rekvisittene og kostymene finner man en artig paraply med pavemotiv, fiktive glassmalerier og en funksjonell dusj som kunne vært tatt rett ut av en Astrup Fearnley-utstilling.

I tillegg var publikum plassert tett inntil scenen og skuespillerne tok i bruk hele rommet. Dette bidro til at publikum i enda større grad ble invitert til å leve seg inn i stykket.

Det var likevel enkelte ting å pirke på. For eksempel var det i overkant mange sceneskifter og litt vanskelig å få med seg alle replikkene til tider. Dette påvirker likevel opplevelsen minimalt, og endrer ikke konklusjonen om at Immaturus har gjort et imponerende stykke arbeid.

Lærdommen: La deg døpe!

Man trenger ikke å studere litteraturvitenskap for å forstå at dåpen er en metafor for en indre oppvåkning, og at frykten for vann symboliserer hinderet man må komme seg over for å komme dit. Problemstillingen er aktuell for alle mennesker. Likevel tror jeg særlig at mange i vår generasjon føler seg langt unna sine sanne lidenskaper, ettersom vi lider av kronisk ironisk distanse til alt vi foretar oss.

Jeg tror at mange skulle ønske at de kunne danse kun etter kroppens rytmer og ikke etter de andres blikk, eller at de kunne gå på kafé alene uten telefonen i hånden. Jeg tror at det innerst inne i oss ligger en tro på at om vi bare hadde våget å gjøre disse tingene, så hadde livet blitt mer meningsfylt.

Når jeg sitter i salen tenker jeg paradoksalt nok at det å spille skuespill med total innlevelse, slik som skuespillerne her gjør, er det skumleste jeg kan tenke meg å gjøre. Når Presten Gerhard tramper så hardt i gulvet foran meg at stolen rister, får jeg kanskje utfordringen min rett i fanget.

Du vet sikkert allerede hva som hadde vært din dåp, men tør du å gjennomføre den? Ta turen til Kvarteret og få et spark i ræven fra de dyktige folkene i Studentteateret Immaturus.

• LES OGSÅ: Høydenfestivalen får ny konkurrent
• LES OGSÅ: Svømmebasseng tilbake i Bergen