John Olav Nilsen holder det privat

 – Dette synes jeg var relativt kjekt, altså. 

En sliten John Olav Nilsen ser ut til å lande litt, der han nettopp har slått seg velbehagelig til i sofaen. Litt sliten har han grunn til å være. Vi befinner oss på Litteraturhuset, der artisten akkurat har vært på stevnemøte med filmregissør Margreth Olin. Riktignok var det et såkalt litterært stevnemøte, foran fullsatt sal med ivrig lyttende publikum, og i regi av ordstyrer. Det kan vel kalles en panelsamtale, men likevel. 

– Jeg er jo stort sett bare i offentlighet når det er knyttet til konserter, så dette var interessant, sier Nilsen.

Han forteller at han de siste årene har hatt et bevisst forhold til å figurere lite i media når det ikke handler om sitt kunstneriske virke. 

Besudler alt 

– Det er et valg jeg har tatt som jeg mener er riktig. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle gjort det. Er det noen som er interessert i at jeg står på vannski? Nei, svarer han raskt og avgjort.

Han må forsikre seg om å ikke etterlate rom for misforståelser, og sier at folk får gjøre som de selv vil. Et glimt av Nilsens karakteristiske skjeve smil lurer seg frem.

– Kunsten kommer jo fra det private, så hvorfor skal kunstneren være privat? Det jeg skriver om kommer fra den virkelige verden. Teksten og musikken får møte offentligheten, og jeg fasiliterer det jeg skriver fra den ene til den andre siden. Hvorfor skal jeg drive å dele det på sosiale medier? Det besudler jo alt, sier han.

Til tross for Nilsens bevisste tilnærming til privatliv, har likevel en nesten to tiår lang karriere som høyt profilert artist gitt oss et visst innblikk i hvem han er. Ansiktet Nilsen har vist offentligheten har først og fremst vist ham som musiker, vokalist og poet. Han har gjort seg bemerket med sin evne til å formulere rå, tidvis melankolsk ærlighet, som kombinerer det personlige med det universelle, men også evnen til å tonesette ærligheten. Selvsagt må det alltid tilstedeværende loddefjordspreget nevnes, for en ting er iallfall sikkert – hverken John Olav Nilsen eller kunsten hans hadde vært det vi kjenner det som uten røtter i Loddefjord.

Ikke venn med mobilen 

Samtalen Nilsen akkurat har deltatt i handler om meningen av litteratur, som bringer oss inn på unges lesevaner i dag. Tall fra for eksempel PIRLS-undersøkelsen og Norsk mediebarometer fra Den norske forfatterforening viser at unge i dag leser mindre enn det som var vanlig før, at lesegleden er redusert og at interessen og tålmodigheten for å lese er betydelig redusert. 

Nilsen trekker frem dagens travelhet som en del av forklaringen, og peker på skjermbruk som en av grunnene. Han mener at det ikke nødvendigvis er internett som er problemet i seg selv, men heller at nettet til enhver tid befinner seg på en telefon i lommen. Han forteller at det for hans del ble nødvendig å være uten smarttelefon for noen år siden, blant annet for å gi plass til kunsten.

– Jeg har aldri vært så opptatt av den type materielle ting, men jeg merket at jeg bare satt og dillet. 

Etter telefonpausen har Nilsen hatt et veldig avslappet forhold til egen smarttelefon og sosiale medier.

– Hvorfor er vi så redde for å legge den vekk? Telefonen er bare et verktøy. Jeg har ikke behov for at den skal være en venn.

Evne til endring

– Hvor lang tid uten skulle til for at du fikk det avslappede forholdet du har til telefonen i dag?

– Det tok vel omtrent ett og et halvt år. Da har man endret væremønster, sier Nilsen. 

Han påpeker det vakre med at vi alltid har mulighet til å endre oss, også for kunsten sin del . 

– Jeg tror at som utøvende kunstner må noe forandre seg hele tiden, som måten vi gjør ulike ting på. Av det blir det et slags formspråk, sier han. 

Likevel har han erfart at å ta tak i egne problemer kan få deg til å se andre i et nytt lys. 

– Det eneste negative er at når du har endret det, begynner du å se sinnssykt ned på de andre som ikke gjør det. 

Nilsens lure smil dukker opp igjen, og han innrømmer at han en periode tenkte at folk som brukte telefonen hele tiden var forferdelige mennesker. Men det lover han at han ikke tenker lenger.

Selv om han har evnen til å ta tak i egne svakheter, er det vanskelig for Nilsen å ikke være for kritisk til det han selv har skapt. Det tar ham tid å bli komfortabel med å høre egen musikk, og det må gå noen år før det han har skrevet om ikke er så tett på at det blir ubehagelig. 

– Før gikk jeg mye ut på byen, og da fikk de ikke lov å spille musikken min på utestedene mens jeg var der. Nå går jeg ikke så mye ut lengre, så da kan de gjøre hva de vil, sier han.

Tøff poet 

Nilsen kommer rett fra (litterært) stevnemøte. Mange av oss har kanskje et behov for å bruse litt med fjærene og trekke frem tøffere sider når vi skal imponere en date. Nilsen har heldigvis det han trenger i ermet. Han kan nemlig brife med å ha vært poet på 90-tallet. I samtalen med Olin forteller Nilsen om sine ungdomsdager i Loddefjord, da han fant tilhørighet i en subkultur som anerkjente foreningen av rap, punk og poesi som noe kult.

– Det var rett og slett mulig å være en tøff poet.

– Tror du det er rom for at folk som skriver poesi kan anses som kule i dag?

– Jeg tror det. Jeg tror egentlig at det å være tøff er å tørre å være sårbar. Det tror jeg det kommer et stort behov for, med tanke på hvordan vi ser at kulturen endrer seg til å blir mer machopreget, semi-autoritær og høyrepopulistisk. Motsvaret vil være å tørre å faktisk uttrykke seg. 

Selvopprettende balanse 

Nilsen tror at en av de få positive følgene av det politiske klimaet vi beveger oss inn i er at det gir grobunn for god kunst. Kunsten kan ha en brutal fremtvingningskraft, enda så ømfintlig den kan være.

– Hvis ungdom føler de ikke har en stemme, så skaper de et rom for den stemmen. Om det er ved å skrive, lage film eller musikk, sier han.  

En slags selvopprettende balanse, i følge Nilsen. Han tror kunsten alltid presser seg frem, kanskje spesielt der man ikke venter det.

– Det er ikke nødvendigvis disse kulturbarna som skaper den nye kulturen. 

Det er heller ikke tilfellet at det bare er popkultur som skapes, mener Nilsen, enda han anerkjenner at det er mye av det.

– Det er òg ungdom som vi ikke legger merke til med det første. Jeg har troen på at det vil komme noen, hvor jeg vil si: «Hva faen er dette?». 

Det var kanskje akkurat det folk sa da de hørte Nilsens karakteristiske Loddefjordsdialekt over høytaleranlegget for første gang.

Kveldens siste lure, skjeve smil sniker seg frem.

– Så det ekkje helt håpløst.