Kanskje litt for mye nostalgi

Mange har allerede et nært forhold til den legendariske Olsenbanden før de setter foten innenfor lokalet. Uansett om det er den eldre versjonen av banden, som stjeler Munch-malerier og svindler til seg formuer, eller den yngre gjengen som drikker Solo mens Egon klekker ut sine geniale planer, er dette et univers som treffer bredt.

Stykket som var satt opp på Kvarteret går i gang i klassisk Olsenbanden-stil, med Egon som har brukt tiden i husarrest til å pønske ut en ny, genial plan. Denne gangen handler det om å stjele tilbake pengene fra barnehjemsbestyrer Sigvald, som skruppelløst har underslått kommunens midler – penger som egentlig skulle gått til barnehjemsbarna. 

Ingen «forbanna amatører» på scenen

Skuespillerne som har tatt på seg rollene som de folkekjære karakterene Egon, Benny og Kjell, leverer gode prestasjoner. Andreas O. Nes som den kløktige og alltid selvsikre Egon, som klarer å holde hodet kaldt uansett hvilken katastrofe som oppstår. Julie Skorge bringer både sjarm og lojalitet til rollen som Benny, mens Emilie Kluken gir oss en uforglemmelig tolkning av den engstelige mammadalten Kjell. Trioen har en dynamikk som fungerer godt på scenen, og spesielt Kluken sin tolkning av Kjell er minneverdig gjennom hele forestillingen. Hun gir karakteren en sjarmerende klønethet og varme som skinner i hver eneste scene.

Selv om Olsenbanden-guttene naturlig nok er hovedpersonene, er det den brautende mobberen Biffen og hans trofaste håndlangere som ofte stjeler showet. Biffen, en karakter de fleste husker, leverer det minneverdige sitatet: «Alle vil ha et stykke biff!» med glimt i øyet og solid scenetilstedeværelse. De klønete konstablene Hermansen og Holm leverer også en rekke humoristiske høydepunkter, med skuespillere som spiller godt opp mot hverandre. Hermansen er den kverulerende sjefen som aldri får uttrykkene sine helt riktig, mens Holm er den matglade partneren som skamløst erklærer at de to passer sammen som «biff og bearnaise», og det er tydelig publikum enig i. 

Kreativ scenografi som gir liv til enkle løsninger

Til tross for et begrenset rekvisittbudsjett bruker skuespillerne scenen svært kreativt, og utnytter de enkle løsningene. Et spesielt minneverdig øyeblikk er når Kjell skytes opp i andre etasje ved hjelp av en kanon. Selv om skuespilleren i realiteten løper bak publikum og opp trappen, skaper de effektive bevegelsene og skuespillernes innlevelse en følelse av at han virkelig fyker opp i luften. Denne typen oppfinnsom bruk av scenen gir forestillingen både humor og sjarm, og viser hvor dyktige Immaturus er til å utnytte de tilgjengelige ressursene.

Forestillingen tar oss med til kjente steder som barnehjemmet der Egon bor, kjøkkenet til Kjell, og selvfølgelig det kaotiske sirkuset. Med energiske skuespillere som løper fram og tilbake for å bytte rekvisitter, settes scenene raskt. Den ikoniske Olsenbanden-melodien strømmer gjennom lokalet og skaper den rette stemningen. Etter hvert mister melodien noe av effekten, da den gjentas litt for ofte gjennom den to timer lange forestillingen. Dessverre bidrar de hyppige sceneskiftene også til at mye av tiden føles brukt på å flytte rekvisitter fremfor å utvikle handlingen.

Gøyale toner som stjeler showet

Musikken og koreografien er blant forestillingens sterkeste sider og blir et høydepunkt hver gang de dukker opp. Skuespillerne leverer engasjerende sang- og danseprestasjoner som virkelig løfter stemningen, selv om det tidvis kan være noen små utfordringer med synkroniseringen. Disse øyeblikkene går likevel raskt i glemmeboken fordi energien og entusiasmen på scenen smitter over på publikum. 

Spesielt minneverdig er Rakel Fløysand Berland som spiller den lille jenta, og med sterk innlevelse og røst synger sangen «Vent på meg». Sangen hennes tar deg rett tilbake til barndommen, til en tid da du var så liten at de eldre guttene knapt la merke til deg. Teksten og fremføringen vekker en nostalgisk lengsel etter å bli like stor, slik at du endelig kan være en del av deres verden – bli sett, hørt og være med på eventyr. Berland viser at ingen rolle er for liten til å gjøre inntrykk. 

Så mye nostalgi at det blir forutsigbart

Selv om «Olsenbanden jr. på Cirkus» byr på en solid dose nostalgi som treffer publikum rett i hjertet, er det også et element av forutsigbarhet. Historien følger en velkjent mal, og mange av de klassiske elementene fra det originale Olsenbanden-universet er til stede. Det kan være både trivelig og komfortabelt for publikum som er kjent med serien, men samtidig savnes en friskere vri som kunne ha løftet forestillingen til et nytt nivå. Det er kanskje ikke nødvendigvis noe galt med forutsigbarheten i seg selv, spesielt når det er en barneforestilling, men et større ønske om å overraske og skape mer uventede vendinger kunne ha gjort opplevelsen enda mer minneverdig. Som tilskuer føler man seg raskt klar over hvordan de fleste situasjonene vil utvikle seg, noe som gjør at spenningen og nysgjerrigheten blir dempet. 

Samtidig fremstår det nesten merkelig at en teatergruppe med studenter som målgruppe velger å sette opp en barneforestilling – en prioritering som kan virke både urettet og lite relevant for kjernepublikummet. Når studentene sto på scenen, hadde det vært en gyllen mulighet for å tilføye en kreativ vri eller et nytt perspektiv på de klassiske karakterene og historien. Dette kunne ha bidratt til å friske opp opplevelsen og gi både nye og gamle tilhengere en ekstra glede av stykket.

Til tross for dette var «Olsenbanden jr. på Cirkus» en gøyal musikal som både barn og voksne kunne glede seg over. Den sprudler av energi og humor, og skaper minnerike øyeblikk – selv om det hele kunne fått en friskere vri.