Knausgård om studietiden og selvbevisstheten 

Forfatteren tar et raskt drag av e-sigaretten før han stikker den i lomma i det Studvest kommer inn i rommet. Han ser sliten ut, men et sjenert smil kommer likevel frem når han rekker ut hånda og presenterer seg som Karl Ove. 

– Jeg skal bare gi et intervju, sier han unnskyldende til Ivo de Figueiredo, som han akkurat har hatt en panelsamtale sammen med. 

– Jeg har vært med i Studvest, skjønner du, så jeg må nesten, forklarer han. 

Knausgård slår seg ned i sofaen foran den stappfulle bokhyllen. Det ser ut som han er skapt for å sitte akkurat der.

Han begynner raskt å mimre tilbake til den 12-år lange studietiden i Bergen, da han skrev portrettintervjuer for Studvest, hang på Café Opera og drømte om å bli forfatter. 

– Jeg ser nå hvor viktig det har vært for min måte å tenke på. Alt kommer fra perioden da jeg var mellom 20 og 25 år. Da var det ingenting som ble opplevd som viktig. Etterpå har jeg sett at det var en utrolig avgjørende tid. 

Han beskriver tiden på litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen som spesielt viktig. 

– Jeg hadde noen utrolig gode forelesere. Jeg kan fortsatt gå tilbake til notatene mine fra den tiden. 

Avskyr å lese egen litteratur

Knausgård får ofte nok av både seg selv og valgt yrkesvei. 

– Jeg blir aldri lei av å lese, men jeg blir lei av å skrive. Jeg blir også utrolig lei av meg selv.

Han forteller at noe av det han misliker mest er å måtte lese egne bøker på nytt. Som før han skal fortelle om dem foran et forventningsfullt publikum på en litteraturfestival. 

På flyet på vei til Bergen gjorde han nettopp det. Bladde gjennom sin egen bok.

Han grøsser. 

– Jeg avskyr det, virkelig.

I slike stunder finnes det trøst i små gleder. 

– Har du en guilty pleasure? 

– Jeg spiser alt for mye sjokoladeis. Også leser jeg spionbøker. Det snakker jeg ikke så høyt om. 

Kaotisk som student 

Knausgård forteller at etter studiet i litteraturvitenskap jobbet han for å bli forfatter. Så ga han opp og begynte på kunsthistorie i stedet. Før han ville bli forfatter, nok en gang. 

– Jeg tror jeg var nokså kaotisk. Det var mye festing og sånn. Jeg hadde ingen retning på livet mitt, sier han om seg selv som student. 

Til unge mennesker i samme situasjon har han en oppfordring.

– Ta det med ro. Alt kommer til sin tid, og det ordner seg. Det er veldig mye annet å lære enn det som står i bøkene. 

– Mange skryter av å ha lest dine bøker, hvem var det du skrøt av å ha lest da du var student?

– Jon Fosse var en av dem. Men for min generasjon var Tor Ulven den store. 

Det finnes mange andre forfattere Knausgård mener fortjener skryt. Thure Erik Lund, Espen Stueland, Kristine Næss og Ingvild Burkey, for å nevne noen.

– Hva tenker du om at folk skryter av å ha lest dine bøker? 

– Flaut. Jeg vil ikke høre det, sier han med et smil. 

Som forfatter med brakende suksess er det noe ironisk over å mistrives med at bøkene blir lest. 

– Hva hadde du blitt om du ikke skulle vært forfatter? 

– Da tror jeg jeg hadde blitt akademiker og undervist på Universitetet i Bergen. 

Selvbevissthetens forbannelse 

Knausgård påstår han aldri har vært glad i oppmerksomhet. Når han stiller på litteraturforedrag er det mest for å blidgjøre forlagene.

– Jeg føler jeg skylder dem det. 

Ellers er han ikke glad i å profilere seg selv. 

– Problemet mitt har alltid vært at jeg er veldig selvbevisst. Jeg har ingen naturlighet i sosiale situasjoner fordi jeg hele tiden tenker på hvordan jeg ser ut, hva andre kan tro om det jeg sier. Det har vært en slags forbannelse. 

Han tror grunnen til at det ble mye festing under studietiden i Bergen var for å slippe unna følelsen av selvbevissthet. Skrivingen er det som hjelper ham nå. 

Forfatteren forteller at han er mer bekymret for unge mennesker i dag, og at det, til tross for regelmessige eksistensielle kriser, var friere da han var student. 

– Nå er det så utrolig høye prestasjonskrav. 

Rutinert

Knausgård bor for tiden i hektiske London. Kanskje for å unngå all oppmerksomheten i de norske gatene. 

Dagene i London går rutinemessig for seg. Vekkerklokken ringer fem på halv syv, før han lager frokost og følger barna til skolen. Så skriver han frem til barna skal hentes igjen, og middagen skal gjøres klar. 

– Det er helt likt hver eneste dag. 

Selv om Knausgård ifølge kritikerne behersker litterære virkemidler, henger han ikke alltid med på den hurtige utviklingen i feltet. 

– Bruker du emojier? 

– Jeg bruker det til barna mine, ikke til noen andre. De sier jeg bruker “pappa-emojier”. Det er tommel opp og hjerte. 

– Hva med podcast da, hører du på det? 

– Jeg hører ikke på podcast. Jeg er for gammel rett og slett. Jeg hører bare på radio. 

Den rutinemessige hverdagen er essensiell. Hvis ikke hadde han ikke fått produsert noe som helst.

– Hvis jeg skal få jobbet er det helt nødvendig med en fast rutine. Da blir det tre sider hver dag og det blir en bok til slutt. 

Hvorfor Studvest? 

I tillegg til at Knausgård mener det er litt flaut å lese spionromaner, synes han også det er litt flaut å stille til intervju. Likevel stiller han opp for Studvest, en liten studentavis fra Bergen. 

– Hvorfor sa du ja?

– Jeg gjorde jo akkurat som du gjør nå. Jeg intervjuet kjente forfattere som Dag Solstad og Jan Kjærstad. Det skulle bare mangle.