Littvit på nittitallet og litt littvit i dag

I kantinen på Sydneshaugen skole sitter Nils-Øivind Haagensen. Han husker kantinen som et travelt og folkefullt sted. Han mimrer til jubelen som sto i taket da de så på Lillehammer-OL i 1994. I dag sitter kun et knippe studenter her. 

Han er forfatter, journalist, forlagssjef i Flamme Forlag og aktuell med diktsamlingen «Litteraturvitenskap på nittitallet». Samlingen beskriver studenttilværelsen i Bergen gjennom selvbiografiske elementer fylt med både gjenkjennelige og personlige beretninger. 

Det er ikke rett frem for Haagensen å forklare diktsamlingen om sitt eget liv. 

– Hva slags verb skal man bruke? spør han seg selv. 

– Tanken med samlingen er å se for seg livet jeg har levd opp til da, og livet jeg har levd fra da opp til nå. 

Beteretninger mange ville gjemt bort i nattbordskuffen, velger Haagensen å formidle i diktform og publisere i Forlaget Oktober.

Hva er vitsen med litteraturvitenskap?

I år fyller allmenn litteraturvitenskap i Bergen 50 år. Haagensen ser litteraturvitenskap som et verktøy som passer på at tanken er fri. Diktsamlingen bruker han til å søke større forståelse for eget liv, med hjelp av verktøy fra faget.

– Jeg tror ikke litteraturstudentene vet at diktsamlingen finnes, men om de snubler over den tror jeg de kan ha en viss glede av den, sier Haagensen.

André Urhaug tar en master i litteraturvitenskap på UiB i dag, og trasker de samme gangene som Haagensen gjorde. Tidligere denne måneden kunne vi lese i Studvest at 27 prosent færre studenter leser samtidslitteratur i dag enn for tyve år siden. Urhaug mener litteraturvitenskapen bevarer lesing og mer langsom aktivitet, i en stadig mer hyperaktiv verden. 

– Vi er i en lesekrise, med et for lite oppmerksomhetsvindu. Litteratur fanger tidsånden på en mer utdypende måte, og det må professorene, kritikerne, forfatterne og faget holde fast ved. 

Han understreker den store verdien av litteraturformidling, som høytlesning for barn og TikTok sitt bokunivers, «Booktok». Leselysten dette kan gi er viktig. På den andre siden er det litteraturvitenskapen som skal kvalitetssikre litteraturformidlingen i fremtiden, mener Urhaug.

Se livet som en gresk tragedie

Haagensen forteller at man ikke lærer å skrive i litteraturvitenskapen, men å lese på forskjellige måter. Gjennom verktøyene fra litteraturvitenskapen leser han fortellingen om seg selv, som han skildrer i diktsamlingen. Han mener du lettere kan oppdage hvem du er gjennom å lese livet ditt, for eksempel som en romantisk komedie eller noe surrealistisk.

– Vi har lett for å tenke på filosofi som et redskap for å forstå virkeligheten, men jeg synes litteraturvitenskapen er enda mer presis. Den kan dekonstruere de store tankene. 

Diktsamlingen til Haagensen handler i like stor grad om litteraturvitenskap som en studiehverdag, mener Urhaug. Han fascineres av hvordan Haagensen setter sitt personlige liv i sammenheng med begreper fra litteraturvitenskapen.  

Den vanlige bergensstudenten vil kjenne igjen trapper, gater og smau i diktene til Haagensen. De litteraturvitenskapelige begrepene exordium, palilogia og memesis vil kanskje gjøre at noen faller av. 

– Når jeg leser de kompliserte begrepene i diktsamlingen tenker jeg de kan si noe om tilværelsen. Jeg bruker dem jo i studiesammenheng, men ikke når jeg snakker med samboeren min, sier Urhaug.

Hvem skal du bli? 

Diktsamlingen åpner slik: 

«jeg er 23 år og bor i Bergen og jeg tror

jeg skal være 23 år og bo i Bergen for resten av livet» 

Haagensen flyttet fra Ålesund til Bergen som attenåring. Bodde i den såkalte selvmordblokka på Fantoft, studerte sammenliknende politikk, syntes livet var uinteressant og leste James Baldwin. 

Han snakket bare om litteratur, som fikk en kompis til å stusse. Da kompisen Sjur spurte om hvorfor ikke han bare studerer litteratur, ble han sjokkert. 

– Det er ingen tvil om at å begynne på litteraturvitenskap var utenkelig for meg. Det var noe jeg ville, men ikke visste at jeg ville, som vi gjerne sier. Det var før Sjur sa det var greit.

Så begynte han på litteraturvitenskap og sluttet å rapportere hjem. Han sluttet like så godt å tenke på en praktisk plan for livet. 

På dette tidspunktet er det typisk å tenke at man skal bli noe; hvem skal du bli når du blir stor? 

Han er fortsatt ikke helt med på tanken om å skulle bli noe. 

– Om jeg kunne bestemt skulle vi ha vært i evig tilblivelse. Det er kanskje det man kaller evig student, men det blir en ufrivillig komisk skikkelse. Jeg hadde antagelig også vært ulykkelig vandrende rundt her med tredve år yngre medstudenter. 

Han kan ikke styre tilblivelsen, men spørsmålet fra kompisen ble en avgjørende sporendring. Den endringen ble utgangspunktet for diktsamlingen, som kan minne om en dagbok. 

Opprørskro og harde fronter 

Med notisblokken sin, kjøpt i en toetasjes bokhandel på Galleriet, oppholdt Haagensen seg på Hulen, Garage, Kvarteret og Café Opera. Han fikk sitt første verk trykt i Prosepoeia og var aktivist under studentopprøret i 1993. 

I diktsamlingen står det: 

«Og stopp kuttismen

og Frihet, likhet, kunnskap

vi står på Muséplassen i regn /

vi kaster ikke murstein

vi bærer dem»

Han skriver om et fredfullt opprør. Samtidig er det omtalt som det største og mest vellykkede i norsk historie. Han føler ikke at folk vil snakke ordentlig eller bli enige lenger, men i stedet møter hverandre med harde fronter og ønske om å vinne. 

– Vi okkuperte et hus, vi bare satt der noen timer, det var ingen dramatikk. Vi ropte «Hernes må fjernes» og dro på opprørskro på Hulen, og så var det over, sier han i et glimt. 

Epilog 

Uteksaminert, ingen penger, massiv gjeld og en grisebillig leilighet i Oslo dro Haagensen fra Bergen til hovedstaden. Han hadde holdt igjen, studert et ekstra semester og tatt opp ekstra studielån. Han mente aldri å flytte. Jobb og det praktiske styrte veien, og slik ble bergenskapittelet avsluttet for tidlig.  

Samtalen stopper litt. Han lener seg tilbake og banker i bordet. Haagensen feller en tåre. 

– Det samme skjer hver gang: Jeg går opp på Sydneshaugen, ser på det som ikke er forandret og blir minnet på at det er her jeg skulle vært. 

Til tross for et godt liv i hovedstaden med samboer og hund, har tanken om livet i Bergen aldri forlatt ham helt. 

– Det var her jeg trodde livet mitt skulle være. Det høres kanskje litt tungt ut, men det føles som om jeg lever feil liv.