På hengende håret (eller huden)

Unge kunststudenter med rare giljotinøredobber, en mor og sønn, en gammel mann i sydvest og en del jeg gjetter er barnløse voksne står sammen ute på en kai. Drønnene fra Feelingsfestivalen på andre siden av fjorden akkompagnerer ventetiden før dagens hengende hendelse.

Kunstneren Florentina Holzinger har siden 2020 arrangert en serie med «one-time live performances». Denne gangen skal kunstneren og hennes skuespillere henge rundt her i Bergen. Bergen Kunsthall har bestilt forestillingen «Havneetyde», som finner sted på SMIEN Laksevåg verft. Ifølge Bergen Kunsthall er disse sammensatte verkene noe som komponeres mellom kropp, lyd og arkitektur. Det kan jeg bekrefte at de gjør. 

Vi får utdelt ørepropper, med sterk anbefaling om å bruke dem. Jeg presser det gule skummet inn i ørene mens et rødt helikopter flyr over oss. Hele forsamlingen fester øynene og følger det nøye, før det flyr ut av syne. Det er ikke bare jeg som er usikker på om helikopteret er en del av forestillingen. Dette er jo tross alt et industriområde, og det er vi som er malplassert. 

Utålmodig tv-titting

Det er mulig det dukket opp flere mennesker enn Bergen Kunsthall hadde forventet, for første akt av forestillingen utspiller seg på en TV som få deler av mengden har fri sikt til. TV-en viser en naken rygg som gjennombores med to hekter. Dette er ikke bilder som gir rom for fantasi: Både blod og hud blir nøye dokumentert. Dårlig sikt og lite innhold skaper likevel utålmodighet i folkemengden. 

At man i det hele tatt mister konsentrasjonen mens man bevitner så groteske bilder er kanskje noe jeg må hjem å reflektere mer over. Var det et forsøk fra kunstneren på å vise kollektiv immunitet? At spektakulære bilder ikke er spektakulære lenger enn tyve minutter?

Istedenfor å reflektere rundt synet har mengden begynt å småprate med hverandre. Det ble likevel helt stille når en eldre person blåser i en fløyte og sprader gjennom mengden, kun iført grønne vadestøvler. 

Personen i støvlene stiller seg opp på en av båtene som ligger fortøyd og speider utover havet. En annen båt kommer tøffende med to personer på baugen, utstyrt med hver sin mikrofon. I de samme grønne vadestøvlene og bar overkropp står de som to havfruer og synger; den ene med lokkende toner, og den andre med et skrekkinngytende måkebrøl. 

Tykk hud

Heisekranen vi alle er samlet foran beveger seg og et stort klokkespill klinger i vinden. To damer kaster seg utfor kranen og slår i hver sin bjelle. Nede på land henger to andre fast i en høyttaler med en klokke over, og de tar del i bjelleklangen. 

Havfruene spiller el-gitar, men på grunn av dårlig sikt, er vi en del som ikke får med oss dette.

Kveldens høydepunkt kommer når havfruen med langt hår blir festet i en krok, og med lange grasiøse steg løper rundt seg selv i luften. Blod renner nedover ryggen, og huden hennes virrer seg rundt seg selv. 

Bjeller i lufta, gitar på bakken, bjeller på bakken og den dansende dame med blodig rygg blir iherdig dirigert av kvinnen med fløyten. Hun peker dirigentpinnen sin mot den ene og den andre med stor innlevelse. 

Plutselig kan man høre lyden av helikopteret igjen. Blikket flakker bortover, men faller raskt tilbake på det allerede spektakulære synet. Ned fra helikopteret henger en stor høyttaler, og de begynner å sirkle rundt oss. Personlig blir jeg svært bekymret for om vinden fra helikopteret skal blåse den svevende og blodige kvinnen ut av sin egen bane. Helikopterdøren åpner seg og en naken dame hopper i havet. Så er forestillingen slutt. 

Etterpåklok

Det som hadde startet så utrolig tregt, gikk plutselig veldig brått over. Hva er egentlig vanlig etikette i en slik situasjon? Det tar litt tid før noen har selvtillit til å starte applaus. Etter applausen var det noen som valgte å gå umiddelbart, men de fleste hvisket seg imellom for å prøve å forstå om forestillingen var over eller ei. 

Personlig vet jeg ikke om jeg forstår det større budskapet bak forestillingen. Kanskje har jeg ikke sett nok performance, levd hardt nok eller studert lenge nok. Uavhengig av budskap var det uansett en opplevelse å i et kollektiv føle på usikkerhet, tålmodighet, avsky og sjokk.

Om jeg finner meningen i denne kunsten er jeg usikker på, men jakten etter den skjerper alle sansene, og det er kanskje ikke en så dårlig bruk av en tidlig lørdagskveld.