Paradokset «Rekviem for Selina»

Sophie Elise, som serien «Rekviem for Selina» er delvis basert på, har vært en sentral figur i norsk medieoffentlighet gjennom hele oppveksten til vår generasjon. Uansett om man har fulgt henne aktivt eller ikke, har hun alltid vært til stedet. Nå medvirker hun i en serie som «handler om det hun bryr seg aller mest om her i verden – seg selv».

De første tre episodene

Serien, som består av seks episoder, er utvilsomt sterkest i de tre første. Disse episodene tar for seg problemstillinger som oss vanlige dødelige kan relatere til, for eksempel hvor kjipt det er å gå på videregående. Her får man ikke noe annet valg enn å synes synd i, heie på og samtidig være bekymret for hovedpersonen Selina Isabell. 

Barndommen til Selina er trist, bestående av mobbing, utenforskap og usikkerhet. Det er rørende og tidvis vanskelig å se på. Samtidig fungerer de som en bakgrunnshistorie for en antagonist og legger grunnlaget for resten av serien. 

Det som er rosinen i pølsa for hele serien, er filmografien og historien til Johan, Selinas bestevenn. Spesielt i episodene som finner sted på «den forblåste øya i nord» er serien visuelt slående og estetisk vakker. Alt føles realistisk og nostalgisk. Kameraarbeidet gir en følelse av at dette ikke bare er en serie om en rosablogger, men muligens kunst. 

Historien om Johan, basert på Sophie Elise sin barndomsvenn, er en av seriens bærende elementer. Han fremstår umiddelbart som en favorittfigur, som både sympatisk og tolmodig. Samtidig ligger det en underliggende tristhet ved ham, noe som ikke umiddelbart utforskes, men som gjør at man følger ekstra godt med når han er på skjermen.

Paradoksal anger

Johan hjemsøker de resterende episodene etter at han tar sitt eget liv. Selina, nå flere år eldre, dedikerer en dans til ham på det fiktive programmet «Stjernedans», en scene som speiler da Sophie Elise gjorde det samme i «Skal vi danse» for sin avdøde venn. 

Selina uttrykker anger over å ha utnyttet tragedien til Johan i «Rekviem for Selina». Dette reiser et viktig spørsmål: Hvis Sophie Elise virkelig angrer på å ha brukt dette som et virkemiddel for å skape engasjement, hvorfor skjer det igjen i denne serien? Hvorfor gjenskape den samme hendelsen dersom man faktisk har dårlig samvittighet?

Denne selvmotsigelsen gjør serien forvirrende og til tider frustrerende. Det gir en dårlig smak i munnen å ha latt seg engasjere av Johan som karakter, dersom han i realiteten er en grov utnyttelse av en person som aldri ønsket offentlig oppmerksomhet.

Todelt virkelighet

Noe som er vanskelig, og til fordel for Sophie Elise, er den uklare grensen mellom fiksjon og virkelighet. Hun har selv uttalt at enkelte elementer i serien er sanne, mens andre er basert på forskjellige rosabloggere eller er fullstendig fantasi. 

Den visuelle likheten gjennom hele serien er slående, Selina og Sophie ser nærmest identiske ut. Det fører til at Sophie Elise kan indirekte motta sympati og bortforklare dårlige valg hun har tatt. Til tross for at Selina oppfører seg dårlig, fremstår hun først og fremst som et offer for sine egne omstendigheter – noe som gjør det lett å trekke den samme konklusjonen om Sophie Elise. 

Norges svar på «The Crown»?

Forventningene til serien, og den endelige vurderingen, forblir todelt. På den ene siden finnes det et sterkt konsept i god kvalitet. Kanskje hadde serien fungert bedre hvis manuset var helt fiktivt. Samtidig er det umulig å se bort ifra at det er noe fascinerende med at det i praksis er en serie om Norges ukronede mediedronning, Sophie Elise. 

Er dette Norges egentlige svar på «The Crown»? 

Å gi en rettferdig dom er komplisert – akkurat som kvinnelige profiler i medienorge ofte er. 

Derfor vurderes «Rekviem for Selina» til en halv A og en halv D. Det gir et snitt på B/C. Hvilken karakter som står kan du vurdere selv. Jeg skal ikke «influence» deg.