Pom Poko har oss i sin Hulen hånd

Pom Poko er nok et av de bedre rockebandene som har kommet fra den trønderske jazzlinjen på NTNU. Men trønderrock er det ikke.

Bandnavnet er tatt fra Studio Ghibli-filmen med samme navn, der vaskebjørner bruker testiklene som fallskjerm og hopper på politiet. Hvor representativt det er for musikken deres, vet jeg ikke. Selv skildrer de musikken sin som «noisey sugar coated songs».

Nesten like særegen som deres egen beskrivelse og navn er også musikken. Pom Poko lager musikk som er ganske munter, med heftige taktskifter, innslag av kaos og en lys vokal som synger om alt fra samlivsbrudd til mislykkede turer på Ikea. At det settes av god plass til rare riff og eksperimentering i sangene er sannsynlig.

Ikke mye dansing, heller ikke så mye conga

Men først oppvarming. Dancing the Conga er et lekent band fra Oslo, med refreng publikum lærte seg i løpet av konserten og bandnavn fra et sitat fra Harry Potter-bøkene.

Sangene «Carry my umbrella like a gun» og «All these other men» viser en god variasjon i Dancing the Congas reportar. Førstnevnte er en pulserende sang som får publikum til å se ut som nikkedokker. Sistnevnte er roligere og med et refreng som publikum slenger seg med på. 

Det beste som har kommet ut av Brexit er ikke den styrkede troen på EU som kraft for europeisk fred og velferd, men låta «Brexit girl». Det mener i alle fall Dancing the Conga selv, som synger om å hoppe ned fra «tower bridge» med sin britiske versjon av en «nei til EU» jente, for å få slutt på «all dreadfull things».

Noen viltre sanger med alt fra små morsomheter til inderlige øyeblikk, som beveger seg noe sjangermessig, men kan best karakteriseres som indiepop.

Dancing the Conga leverte godt musikalsk, men klarte ikke helt å få kontakt med publikum. Og det sto ikke på hvor mye de pratet. Utgangspunktet er vanskelig som oppvarmingsband, men Dancing the Conga brukte gode 20 sekunder på en internvits på scenen. Noen lo, men først da de begynte å spille igjen. Vokalist og guitarist, Henrik Lillehaug, rev ikke akkurat av seg skjorta, men tok den av så langsomt at det var parodisk. Det så ut som en blanding av det var for kaldt, og at han ikke ville ødelegge passformen, når han tok genseren av. Litt antiklimatisk. 

Scenetilværelsen var, i motsetning til noen av låtene, intet å skryte av. 

Pom Poko kan konsert

For Pom Poko går scenetilværelsen glattere, med vokalister uten instrumenter er det plenty med anledninger til å hoppe rundt og skape liv. Det utnytter også vokalist Ragnhild Fangel relativt godt.

Pom Poko har denne utsendte anmelderen hørt mye på, og det virker det som en del andre i publikum også har, for det synges med på overraskende mange sanger. Fangels imponerende høye vokal markerer seg godt i mengden. Det er helt klart et band med høyt teknisk nivå, både vokal og instrumentelt, noe trommis Ola Djupvik eksemplifiserer godt med en imponerende trommesolo mot slutten. Han klarer underverket med en solo som ikke bare er show, men som faktisk er verdt å høre på.

Konserten er en kavalkade med låter fra albumet «Champion», nytt av året, og det noe eldre «Cheater». Det noe roligere albumet «Champion» funker bra på scenen, men det er med de mer energiske «Like a lady» og «Danger baby» fra det eldste at stemningen virkelig tar av. Veldig skiftende og høyt tempo, unike riff, med enkle referenger fanger de forsamlingen i engasjert hoderisting. 

Det er kanskje i den farlige midtparten av konserten at Pom Poko skurrer litt. Der blir det fort litt repetitivt. Når de mest konsertvennlige sangene blir spart til slutten og energien fra konsertstart faller litt bort. Lydteknikken viste nok litt mangler, og med Hulen som utgangspunkt, var det et element som til tider ble litt vanskelig å ignorere. Spesielt med det høye volumet til Pom Poko. 

Jeg sender en takk til han der oppe for at jeg sto litt unna høyttalerne, og et ønske om at det blir flere Bergensvisitter fra både Pom Poko og Dancing the Conga i fremtiden.