Revyen som gir deg det du vil ha

Det er helt utsolgt og fullsatt sal på premierekvelden. Litt senere enn resten setter jeg meg på en av de få ledige plassene jeg finner, som viser seg å være Bergens Tidende (BT) sin æresplass. En ussel Studvestanmelder må dermed krype innover til sin rettmessige plass, noen rader bak og i skyggen av BT. Mellom de hellige og udødelige BT-hodene kan jeg likevel skimte akkurat nok av forestillingen til å gjøre meg opp en mening om den. 

Parodiering av vår tids arketyper

Revyen starter med en Sophie Elise-sketsj, som oppleves som en smule uoriginal. Det er langt fra første gang noen latterliggjør hvordan influensere lager trutmunn foran selfiekameraet og kommersialiserer alle livets personlige begivenheter. Første akt bygger seg likevel oppover fra dette, med blant annet parodiering av usikre gutter og deres forbilder, altså andre usikre gutter som gjemmer seg bak stempelet som selverklærte «alfahanner». 

Som alltid treffer noen sketsjer mindre godt enn andre, men de henter seg alltid inn med smådryss av vittigheter jevnt gjennom. Skuespillerne gir sitt alt, og det er en uslåelig tilstedeværelse og energi på scenen. I første akt rives faktisk en skuespiller så mye med at en av bandmedlemmenes PC også rives med, ettersom en stol blir kastet mot ham. 

Bedre enn profesjonelle underholdere?

I do-pausen, eller øl-pausen, alt etter hvordan man prioriterer tiden, kan man høre folk snakke begeistret og engasjert om hvor flinke skuespillerne er. Og om hvor dårlige kjente norske skuespillere er sammenlignet med disse psykologistudentene. Kanskje ligger det noe i det: Norske komikere vekker ikke nødvendigvis den latteren som allerede etter første akt har runget i studio USF denne kvelden. 

Det er vanskelig å si om det er sketsjene i seg selv, eller skuespillernes livlige ansiktsmimikk og overdrevne dialektetterligninger som er morsomst. Det som er sikkert, er at det er bare studenter som kan treffe studenthumor på denne måten. De er bevisst på hvilke deler av nyhetsbildet som fanger studenters oppmerksomhet, hvilke kjendiser vi elsker å hate, hva som repostes på TikTok, vitses om i lunsjpauser og parodieres på vors. 

Av bergensstudenter for bergensstudenter

Referansene treffer alltid, og tross noen obligatoriske nevnelser av Maslows behovspyramide, føles det ikke som å være blindpassasjer i en fremvisning av psykologiske internvitser. Det er heller internvitser som forener alle bergensstudenter. Dette kommer særlig frem under fem-på-gata sketsjen, der det parodieres kjenninger vi alle støter på i Bergens gater (shoutout til han dansefyren med headset). 

Anmelders personlige høydepunkt kommer under humoranalyse-sketsjen, der skuespilleren henvender seg direkte til publikum og forklarer de ulike lagene av humor i forrige sketsj, samt kobler den opp mot all slags ting man aldri kunne trukket tråden mellom selv. Det er kreativt, og karakteren spilles så overdrevent og bra at det er umulig å ikke le. 

Det er som alltid noen politiske stikk her og der. Siden årets revy handler om det man vil ha, går det mye i gutter som gjerne vil få seg et ligg, men mislykkes miserabelt. Det er også litt tull om konservative kristne verdier, samt en gøy vri på samtykkelovens altfor lange ventetid. 

Publikum får det de vil ha

Det er musikkinnslag av god kvalitet, og en av vokalistene i bandet Pink Freud våger til og med å synge «The Great Gig in the Sky». Det er tydelig at alle er klare for å by på seg selv og gi alt de har for denne revyen. Akkurat når du tror det skal dabbe av, har de flere ess i ermet. Mot slutten kommer det også et uventet bra sangnummer fra en av skuespillerne. Selv om teksten er humoristisk, blir man heller revet med av hvor bra syngingen er. 

Alt i alt er det absolutt merkbart hvor mye innsats, arbeid, humor og positiv energi som har gått inn i å lage denne revyen. Det er tydelig på salen at dette virkelig har vært en «psyksess». Folk reiser seg, klapper og jubler, og noen av skuespillerne deler ut Fedora-hatter til BT-journalistene. 

Denne revyen gir meg alt jeg vil ha, bortsett fra BTs kongeplass og en smiske-fedora. Tross å bli forvist til en fattigmannsplass i salen, og selv uten bestikkelse med en fedorahatt, vurderer Studvests anmelder årets Psyksessrevy til karakter A. Om det skulle være noen til overs, tas fedora fortsatt imot med glede.