Shakespeare, fuckboys og dårlig dømmekraft

Lettsindighet, kåtskap, dumskap og humor er stikkord som oppsummerer Studentteateret Immaturus sin tolkning av Shakespares «Much Ado About Nothing», regissert av Fira Bacha. 

Stykket er en komedie som utspiller seg i Messina, og i denne tolkningen nærmere sagt Messina videregående skole. På denne skolen er det drama som gjennomsyrer alle relasjoner, slik det ofte er på videregående skole i dag.

Vi blir kjent med Hero, en dydig og uskyldig jente med englehår, som er ettertraktet av Claudio, den kjekke kompisen til skolens kaptein Don Pedro. Et kjærlighetsforhold som vipper mellom uskyldighet og tillit, og ender i en falsk anklagelse om at dydige Hero egentlig er en skjøge. En relasjon mellom to, som ender opp med å bli relasjonen alle karakterene skal innblande seg i. Det går ikke bra. 

En kjærlighetslinje er ikke nok for Shakespeare, og parallelt utspiller det seg også en historie med den klassiske linja «from haters to lovers». Det er forsåvidt et tydelig skille mellom de kvinnelige og de mannlige karakterene, og det etableres tidlig at stykkets guttegjeng representerer gutta, og dagens fuckboy-skikkelser. Jentene har mer spenn og er både dydige og småfrekke. 

Messina videregående skole

Stykket er rundt to timer langt, og det er mange og lange replikker. I starten ble disse replikkene levert litt for fort, men utførelsen bedret seg utover. Disse lange linjene er om man lytter til dem isolert, ofte uforståelige, men satt sammen i en kontekst av dømmende eller drømmende blikk, ble Shakespears babbel, oversatt av Immaturus til tydelig tenåringsdramatikk.

Å plassere historien på en videregående skole er en god idé, og lager fine rammer for stykket. Det blir et humorelement i seg selv at 1600-tallets dramatikk ligger så tett opp til vårt eget dramatiske ungdomsliv. Samtidig ble denne skolesettingen tidvis forvirrende, da noen karakterer fikk roller som klassiske skoleskikkelser som elevrådsleder og rektor, men med replikker som ikke samsvarte helt med konseptet. Skuespillet var gjennomført med hederlig innsats, men det ble dessverre ikke komplimentert da det hele ble mer forvirrende enn humoristisk. 

Selv forteller regiassistent Maria Markus Dahl at settingen er satt slik fordi de overdådige følelsene og teit oppførsel er noe man relaterer til spesielt på videregående. 

Gjennomførselen av «fuckboy-skikkelsen» er forsåvidt alene et velfungerende konsept, slik at det i seg selv ikke egentlig trenger å bli støttet opp av andre rammer - særlig når denne skikkelsen er like fremtrendende i hverdagslivet nå som på videregående.

Blikkets tyngde

Forholdet mellom Claudio spilt av Olivia Myrvang Gjesdal og Hero spilt av Hannah Taklo Statland er hvor stykket forankrer sitt forsøk på et samfunnskritisk blikk på dagens relasjoner og ryktespredning. Overbevisende blikk, jokking, og mangel på kritisk tenkning, er troverdig, i Gjesdal sin gjennomførelse. Portrettet av fuckboyen er på kornet.

Stykkets mest overbevisende relasjon er overbevisende på grunn av godt samspill mellom Celine Norheim som spiller Beatrice, og Maria Markus Dahl som spiller Benedikt. Deres flørtende forakt mot hverandre, som ender i dyp kjærlighet, spilles ut som i en pute-TV-serie, hvor det både er vondt og morsomt å se på. De har god kjemi, og jeg tror på relasjonen.

Underleppe og rockeprest

Der Immaturus sitt ensemble i kveld er aller best, er på de elementer hvor det er tydelig at de selv synes det er morsomt. De overdådige replikkene Shakespeare har komponert, blir komiske når de kombineres med en bitende underleppe.

Immaturus lager sitt eget univers, og Bacha og Dahl forteller at de i forarbeidsprosessen blant annet har valgt å kombinere to roller, en prest og en musikant, som i denne versjonen blir en soundcloud-rappende rockeprest. En rolle, denne anmelderen lo av flere ganger. 

I andre akt, taper det seg på et tidspunkt da alvor og drama preger scenene, men med en gang det åpner seg en glipe inn til humorrommet, sparker skuespillerne døra vid åpen, og publikum smiler og ler masse. De absurde frihetene som er tatt, løfter stykket, og gjør at man lett glemmer en litt dårlig levert replikk. 

Verdt turen

Kudos til dem som rører i Shakespeares gryte, og attpåtil velger et relativt ukjent stykke. Samtidig er det kanskje nettopp dette som er suksessoppskriften. Immaturus leker med konseptet, og publikum godtar raskt de modifiserte elementene som presenteres. På toppen av dette er det også ordentlig godt gjennomført, så da kan man ikke si annet enn gratulerer med en vel blåst komedie. Jeg lo, og denne muligheten står åpen for andre frem til lørdag 23. november.