«Spermageddon» er ikke en våt drøm 

Det er med frydblandet skam at Studvests anmelder går inn i kinosalen for å bevitne den store filmsnakkisen «Spermageddon». Salen er fylt med akkurat den typen folk man tror at vil se en film med det navnet, altså 14 år gamle gutter. Innimellom reklameinnslagene kan man høre sensuelle stønn fra fjortisene, men det tar ikke lang tid før filmen starter og de brått blir utkonkurrert i sine forsøk på barnslig seksuell humor. Spermageddon er altså filmen som gjør 14 år gamle gutter investerte og målløse nok til at de glemmer å forstyrre kinosalen. 

Det er også noen yngre barn med verger, som tidvis ler en rampete latter som om de ikke kan tro at de faktisk får lov til å se dette. Vergene sitter stumme og forpinte. Det gjør forsåvidt anmelder også. 

Vi blir dratt med i en verden der kuken er Gud, pungen er sivilisasjonen, og meningen med livet er å befrukte et egg. Nerden Jens, pungens eier, er utrolig nok i ferd med å oppleve sex for første gang. Dette er en stor begivenhet for både Jens og pungens innbyggere, altså spermcellene. Vi følger noen spermceller på den lange og krunglete veien til å befrukte egget. 

Karakterene spruter ut utømmelige mengder seksuelle ordspill jevnt gjennom hele filmen. «Lys i enden av tunnelen» blir til «lys i enden av urinrøret». «Kaste inn håndkleet» blir til «kaste inn runkehåndkleet». «Den som ler sist, ler best» blir til «den som ejakulerer sist, ejakulerer best». Det er så billig, skamløs og teit humor at man nesten bare må le. 

Annet enn å gjøre filmen enda mer absurd, er det tilsynelatende ingen formål bak valget om å gå i musikal-retningen. Sangnumrene trenger seg inn i scener der de ikke har noe for seg. Det setter tonen for feberdrøm-følelsen man får når man ser på. Eller kanskje kommer det av at anmelder dissosierer av skammen. 

Det oppleves som en slags snodig, surrealistisk krysning av «Innsiden ut» og «Sausage Party». Aldri før har man sett en pung som en konkretisering av verden, og sædcellenes reise til egget som en analogi for livet. Aldri før har man sett karakterene i Olsenbanden som sædceller. Det er en særegen, og sånn sett stimulerende filmopplevelse.

Det er ikke særlig avansert humor, og det er ikke så mye mer ved filmen enn nøyaktig hva du ser på forsidebildet. Det du ser er det du får. Karakterene er heller ikke særlig gjennomførte, men det er måte på hvor komplekse dynamikker man kan forvente mellom sædceller. 

Selv om sex, som tema, gjennomsyrer hele filmen til hver minste replikk, er det ingenting erotisk ved denne filmen. Det er en feberdrøm, men langt fra en våt drøm. Det er faktisk noe sjarmerende ved hvor usexy, ufarliggjørende og forfriskende leken filmen er i å ta opp temaet sex. Man sitter igjen med en koselig følelse ved tanken på at alt dette perverse tullet på en eller annen måte fører til det veldig harmløse budskapet om at «er man ikke klar, så er man ikke klar». 

Tross «Spermageddons» umiddelbare vulgaritet, skjuler den altså en uskyldig kjerne inni der et sted. Den er ikke nødvendigvis skarp, men heller omtenksom nok til å ta opp noen viktige temaer. Det vitses om hvordan porno gir unge feiloppfatninger av sex, og det understrekes hvordan man ikke nødvendigvis er klar for å få barn selv om man er klar for å ha sex, og at abort da er en mulighet. Sånn sett kan man nesten gå så langt som å anse filmen som et alternativ til de kleine og utdaterte pubertetsvideoene man ble tvunget gjennom på ungdomsskolen; dette er en film som faktisk kan holde på fjortisenes oppmerksomhet. 

«Spermageddon» er vulgær, barnslig, absurd, pinlig, tullete og blodharry. Men kan man egentlig kjøpe billett til en film som heter Spermageddon, som har både sæd og ereksjon på forsidebildet, for så å klage på at den bruker teit seksuell humor? 

Iblant må man kanskje tillate seg selv å være litt teit, og dette befriende avbrekket fra voksenhet, kulhet og intellekt kan «Spermageddon» absolutt by på.