Taushet er ikke nødvendigvis gull

Studentteateret Immaturus har for aller første gang satset på et stykke med konseptuell dans. «Ordløs» er ifølge pressemeldingen en forestilling der «fysisk teater og samtidsdans møtes og forteller om lidelsene og gledene med det å være alene». Hva kan gå galt?

Stykket åpner med at de fire aktørene, alle ikledd hvitt, står på scenen og viber forsiktig til en musikk tiltagende i styrke, de beveger seg fritt rundt på scenen og, ja, danser. Det kjennes innledningsvis totalt usammenhengende (men gøy), når dansen blir mer og mer en slags manisk improvisasjon, akkompagnert av selvkomponert upbeat dansemusikk. 

Det lystige og ganske uforståelige dansegulvet rekker å vare i drøye femten minutter før forestillingen gjør en helomvending, og stykket forsøker herfra å fortelle en slags historie. Skuespillerne finner mer sammen, og ifølge regissør Jørgen Øhrn er målet nå å belyse «de mange følelsene ensomheten kan romme.» 

Det er altså disse følelsene dansen skal forsøke å uttrykke, hvor ordet tilsynelatende ikke strekker til. Ifølge Øhrn er det en korona-tematikk, som spør hva isolasjon gjør med oss, og om gledene man kan finne i ensomheten (hvis du er ensom når du er alene, så er du i dårlig selskap, som en lur franskmann en gang sa). 

Ingen dans på roser

Etter forestillingen snakker jeg med regissøren og skuespilleren, som kan fortelle at de første to scenene er satt opp av en helt annen regissør, men som tidlig forlot prosjektet. Likevel er åpningen bevart, noe som gjør at forestillingen deler seg i to uforenelige deler. Det er jo for så vidt originalt, men ikke nødvendigvis en god idé.

Det har ikke vært den eneste hindringen, skal vi tro teatersjef Arne Campbell: busstreik, regissørbytte, nedstenging og lysproblemer (på pressevisningen er alt hvitt, i stedet for i mørke farger slik det egentlig skulle vært). Men da jeg sitter i salen, vet jeg enda ikke om problemene som har oppstått, og heller ikke mye om hvorfor oppsetningen har fått navnet «Ordløs». 

Taushet er ikke nødvendigvis gull

Det viser seg nemlig å være en lite pratsom forestilling, og ingen skal beskylde oppsetningen for ikke å leve opp til navnet. De holder seg i aller største grad til premisset, som synes å være at det er bedre å vise noe med dans, enn å si det med ord.  Og man kan jo håpe at ved å si ingenting, skal de klare å si en hel del. 

Men jo lenger forestillingen pågår, jo mer begynner ansiktet mitt å ligne et digert spørsmålstegn. Jeg begriper i det hele tatt ganske lite, forestillingen beveger seg langs terskelen mellom det meningsfylte og meningsløse, og oftere enn ikke vipper stykket i favør av sistnevnte. Kanskje er det feil av meg å etterspørre mening (men det er ikke mye jeg ber om!), og kanskje har jeg ikke et godt nok øye for moderne dans. Eller kanskje er det bare visvas. 

Det som treffer, ja, det treffer

Det er i det hele tatt mye løping, mye rulling på bakken, mange intense blikk. Ingen kan anklage danserne for ikke å gi alt: de danser virkelig til de stuper. Og forestillingen inneholder en del gode partier, det må sies, slik som i scenen hvor to av danserne «smugdanser» bak den tredjes rygg. Det er en fin og gøy scene. Lydsporet, som for det meste er egenkomponert, er også sterkt.

Altså: Det som treffer, det treffer godt, men det er litt for langt mellom de sterke passasjene. Og når også mellomrommet drar ut i langdrag, er det ikke direkte medrivende å sitte i salen. Men selv om de også forsyner seg av enkelte danseklisjeer, er det likevel mye som kjennes originalt og friskt.

LES OGSÅ:

• Brakvalg på NHH: Stine (22) er det nye Kjernestyrets leder
• Kvarteret-rapport: Rivalisering, vanskelig samarbeidsmiljø og stammetenking
• Studentersamfunnet med historisk utstilling

Uforståelig kanskje, litt kjedelig iblant, jovisst. Men originalt og energisk er det absolutt. Og selv om forestillingen kanskje ikke er veldig sterk, bør man likevel få den med seg. Hvis det gir mening?

Terningkast: en svak firer.