UiB (og Netflix) har laget en god grunn til å prokrastinere
Livet som forsker på Universitetet i Bergen er tydeligvis mer enn bare rapportering. Det kan også åpne dører inn til filmbransjen. Forrige uke ble dokumentaren «Our Oceans» tilgjengelig på Netflix. Med Barack Obama som fortellerstemme og Universitetet i Bergen som vitenskapelig rådgiver.
Serien Our Oceans er på fem episoder, hvor hver episode er dedikert til et av våre fem verdenshav. Skaperen bak serien er James Honeyborne, og i klassisk naturdokumentarstil viser han oss fantastiske bilder av alle slags dyr: alt fra en fisk i Amazonas som ligner litt på en frosk, til den store majestetiske isbjørnen.
Sånn sett er ikke dokumentaren slående unik, da formatet er brukt før. Man møter verdens arter, sett i et større perspektiv, denne gangen havet, fortalt av noen med en røst som bærer etos.
Barack Obama har en etostung stemme, men han er også tidvis monoton, noe som gjør at timingen av noen scener føles litt merkelig. Det serien flere ganger gjør er at den har en litt lystig og humoristisk inngangsport i scenene, noe som ikke alltid lander når Obama holder samme toneleie når han snakker om klimaendringer, som når han snakker om to små fisker som kjemper for å vinne en dame.
Patos og humor
I hver episode møter vi dyr som er avhengige av havets økosystem. Disse møtene fortelles gjennom en menneskeliggjøring av dyrene. Serien blir en romantisk dramafilm når en steinbit på søken etter en livskompanjong dukker opp på skjermen. Dette blir fortalt gjennom lengtende blikk med romantisk musikk som toneleie. Slik forkles faktaopplysningene i scenene, og gjør at det hele føles mer underholdende.
En annen grunn til at historien er underholdende har nok mye med klipperytmen å gjøre.
Klipperytmen er tidvis komisk. Det skjer en handling og man serveres raske innklipp av andre dyrs reaksjoner, oftest et sarkastisk blikk. Forsterket av musikken skapes en keitete og humoristisk atmosfære.
Denne menneskeliggjøringen av dyrenes oppførsel er kanskje et rent patosgrep, og skal fremprovosere følelser. For livet til denne steinbiten er jo også gjenkjennelig for meg. Kanskje er det et grep gjort nettopp for å minne oss på at noen ting er likt for oss og dem, til syvende og sist er vi alle dyr.
Denne strukturen er gjennomgående, og brytes også ofte opp med en gravalvorlig konsekvens av våre menneskelige handlinger. Isbjørnen som lærer om livet har et ekstra vanskelig liv i dag fordi klimaendringene er en tydelig trussel. Vi møter ofte igjen de ulike familiene, men nå er stemningen snudd, og vi blir fortalt hvordan et økosystem i endring allerede har endret deres livssituasjon.
UiB-ugla sitt stjerneøyeblikk
Foruten å bidra med vitenskapelig kunnskap, og det jeg antar er en slags faktasjekkerfunksjon, er Universitetet i Bergen også synlig i dokumentaren. I episoden om polhavet møter vi en Wall-E lignende skikkelse, prydet av universitetets gjenkjennelige logo. For spesielt interesserte er dette 51 minutter og 17 sekunder ut i episoden.
Vi tas med på en ferd langs den arktiske havbunnen. Et sted hvor det gjemmer seg edle metaller og andre mineraler som verden etterspør. UiB sin maskin fanger disse bildene, og tar ut prøver. Denne maskinen får en tydeligere funksjon i serien om man også ser den i lys av egne nasjonale valg. Før sommeren annonserte regjeringen at de ønsker å åpne opp for leting og utvinning av havbunnsmineraler utenfor norskekysten.
Obama avslutter delen om mineraler i det arktiske hav med å stille spørsmålet: Skal vi utvinne eller skal vi bevare?
Her synes jeg dokumentaren går glipp av en mulighet til å ta et tydelig standpunkt. Det er gjennomgående i alle episodene at et underliggende tema er global oppvarming og dens konsekvenser. Derfor er det er plausibelt å tro at dette retoriske spørsmålet hadde en veldig tydelig retning de forsøkte å dra seeren i. Samtidig kunne dette blitt sagt direkte i stedet for å bli implisert.
Obamas etos hadde muligheten til å bli brukt bedre, ved at manuset og serien heller ga et tydelig uttrykk for hva de mener er det riktige valget, fremfor å stille et tankevekkende spørsmål.
I et intervju UiB selv har hatt med dokumentarskaperen sier han at samarbeidet med UiB har vært avgjørende for å realisere selve dokumentaren. Videre forteller han om viktigheten i dette samarbeidet.
– Sammen skaper vi ikke bare en dokumentarserie: Vi bygger et globalt felleskap av forkjempere for havet.
Når det egentlig er veldig tydelig hva Our Ocean ønsker å bidra til, nemlig sette fokus på viktigheten av å bevare de skjøre økosystemene i havet, går dokumentaren her glipp av muligheten for å bli en tydelig stemme inn i en veldig dagsaktuell debatt.
Eksamensunderholdning
Universitetet har bidratt som vitenskapelig rådgiver, og serien ble publisert på Netflix den 20. november. Kanskje har UiB fått lov til å foreslå premieredatoen, for det passer jo mistenkelig godt å slippe en slik serie midt i eksamensperioden. Enten om du er av typen som gjør hva som helst for å slippe å lese til eksamen, og heller vil se på en narhval som jakter fisk. Er du av typen som føler deg overstimulert passer tempoet i serien veldig godt som et tankeavbrekk. Selv om det også tas opp mer alvorlig tematikk, som klimaendringer, er det gjennomgående behagelig for øynene å hvile på blåhvalens trege liv.
Det sies jo at det er sunt å leve sakte, og kanskje har UiB sine forskere tipset om dette, slik at premieren passet perfekt som et avbrekk i eksamenslesingen.