Veien mot premieren

I et seminarrom på Sydneshaugen skole står fire skuespillere og to regissører. Det er 15. mars og under en måned til premierekveld på stykket MÅ av Sarah Kane. 

Skuespillerne står med nesene i hvert sitt manus. Ifølge regissør Lotte Eia Richter er planen videre å løsrive dem fra nettopp dette. 

– Nå står de bare rett opp og ned når de sier replikkene. Det ødelegger energien, tempoet og dialogen, sier hun. 

Det er viktig at alle har jobbet nok med teksten før de går i gang med mer fysisk teater.

– Teksten kan tolkes på utrolig mange måter. Noen øvinger har vi brukt kun til å prate om innholdet, for å ha en felles forståelse av hvor vi vil med stykket, sier Richter. 

Og innholdet er til tider mørkt. Intense replikker om overgrep slenges ut i rommet, før alvoret brytes opp av småprat og tøys.

– Dynamikken mellom oss er lystig, for vi tar opp tunge temaer i stykket. Vi trenger å veie opp for det med humor, sier skuespiller Johannes Melhus Medlien.

Kleint å klemme

21. mars er vi tilbake på Sydneshaugen. Gruppen har ikke lenger en meters avstand til hverandre, og de bruker ikke munnbind. Tett i en klynge sitter de på gulvet, med armene om hverandre. 

– Helsemyndighetene har utsendt veiledninger hvor det står at det gjøres unntak for avstandsbegrensning til kunstformål. Det gjelder oss, forsikrer inspisient Tron-Petter Nilsen Aunaas. 

Det er regissør Caroline Tømmerås Ermesjø glad for. 

– Vi gjør en jobb for stykket som krever at vi er fysisk nære hverandre. Teater- og scenekunst handler om fysisk kontakt, sier hun.

Å slippe å holde avstand til hverandre ser imidlertid ut til å være en blandet opplevelse. 

–Det så veldig kleint ut da skuespillerne skulle klemme igjen, sier Richter og ler. 

– Vi må liksom lære å kommunisere med hverandre fysisk på nytt igjen, og har jobbet med det i dag.

Skuespiller Lea Marie Hind kan bekrefte. 

– Det var noe undertrykt, nært og kjært som kom ut av oss når vi håndhilste og klemte hverandre, etter å lenge ikke ha kunnet gjøre slikt. Det var uvant, sykt befriende og litt skummelt, sier hun.

Karnevalstemning

Det er duket for kostymeprøver. Ansiktene på skuespillerne lyser opp etterhvert som fargerike kostymer dras fram. 

Regissørene har hatt mest å si i hvordan klærne skal være, og har hentet inspirasjon fra 60- og 70-tallets trender. De vil at kostymene skal minne om noe man kunne sett på en catwalk.  

Få dager senere er stemningen langt mer anspent, og regissørene er kledd i sort. Kvelden før øving 24. mars lanserer regjeringen nye nasjonale tiltak. 

På et stort skilt på en rød søyle i rommet står det «Hold avstand, husk håndvask».

– Vi vet ikke hva som kommer til å skje med premieren og forberedelsene, men vi vil kjempe så god vi kan for å få til så mye som mulig, sier Richter. 

Slakterhusfølelse på Kvarteret

6. april er skepsisen som forsvunnet. Tivoli-salen på Det Akademiske Kvarter gjøres klar for forestilling. Skuespillere og regissører jobber med scenebildet, og stresser litt med tiden. 

– Ifølge Bergen kommune bør arrangementer før 14. april som ikke er nødvendige avlyses. Hvorfor gjennomfører Immaturus forestillingen?

– Vi har kontaktet Bergen kommune og helsemyndigheter, som har gitt Immaturus tillatelse til å gjennomføre forestillingen og forberedelsene til slik vi gjør nå, og har gjort, sier inspisient Aunaas.

Det er fire dager til premiere, og stykkets fysiske univers begynner å ta form. 

– Det er slakterhusfølelse i Tivoli-lokalet nå, sier Ermesjø og nikker mot en av veggene som er fullstendig dekket av plast. 

Immaturus har flyttet inn på Kvarteret for å ha en såkalt «tech-week».

– Det er en uke hvor vi får alle materialer, det tekniske og små detaljer som scenografi, lyd og lys på plass i lokalet før forestillingen, forklarer Ermesjø. 

– Det er kjekt å se alles reaksjoner på det lille universet vi har prøvd å lage som kommer fram nå, sier Richter. 

In your face

Sarah Kane er en del av teaterbølgen «in your face-theatre», kan Richter fortelle. Store temaer som empati og kjærlighet skal slenges ut, brutale ord og setninger får du slengt i trynet.

Akkurat hva stykket handler om, vil hun ikke røpe. Hun og Emmersjø håper i stedet at måten de setter det opp på åpner for at publikum kan tolke det på forskjellige måter.

– Tittelen er MÅ. Så vi kan vel si at det handler om de grunnleggende behovene man har som mennesker, da. Vi har alle et behov for å bli hørt, sier Emmersjø.

Selv om dialogen til tider er brutal, er kulissene rolige.

– Vi setter det hele i en festsituasjon. Alt er veldig herskapelig, fint og mykt. Slik får vi en kontrast til det som blir sagt på scenen. Alle har en fasade, vi viser den indre dialogen.

LES OGSÅ:

• Dette er historiene bak Bergens gatekunst
• DEBATT: Forelesere trenger økt digital kompetanse
• Jusstudentene ønsker ikke flere juristutdanninger