Velkommen til jungelen

Å komme inn på Straffbar på Det juridiske fakultet denne fredagskvelden føltes omtrent som å bli slengt langt inni jungelen. Det er tett og klamt, og den lille scenen er badet i glohett grønt scenelys. Ettersom rommet fylles med folk blir varmen mer og mer intens, så publikum er gode og svette i det forestillingen begynner.

Dette er i og for seg passende, i lys av at jusrevyen 2019 har fått navnet Jungeltelegrafen. Tematikken dreier seg altså blant annet om alle jungelens vesen, men i hovedsak ligger fokus på sosiale medier, og måten disse sprer informasjon på.

Temaet er velvalgt, for selv utenfor jusbygget er noen av farsottene som har herjet fakultetet den siste tiden ikke akkurat ukjente (spesielt den noe absurde situasjonen «bjellegate» kan nevnes).

Det tar ikke lange tiden fra bandets første toner klinger ut i det lille rommet, før hele salen hikster av latter. Stykkene bærer preg av å være tette, intrikate og avanserte, og hvert eneste av dem er framført til perfeksjon.

Spesielt kan sangnumrene trekkes fram her. De er stappfulle av tekst som hopper fram og tilbake mellom skuespillerne, og om det fantes nødrim eller kronglete formuleringer ble disse i så fall forbigått umerket takket være Jusrevyens fremføringsglede og talent.

Til dette trenger man selvfølgelig en dreven skuespillerstab. De seks aktørene lirer av seg dialog i en heseblesende fart, uten antydning til å snuble. Forestillingen er av den typen hvor det blir vanskelig å trekke frem ett eller to navn, da det er samspillet mellom alle sammen og den rappe, hysterisk morsomme dialogen som bærer showet.

Skulle man likevel fokusert på ett høydepunkt blant høydepunkt gjelder det å vende blikket mot midten av andre akt. Der tolker Adrian Magnus Øybø, Linnea Sofie Listrøm og Erlend Mathias Manglerød Claudi henholdsvis Høyre, KrF og Arbeiderpartiet i en aldeles forrykende tremannstango, komplett med roser i munnen og tilsynelatende livsfarlige dansemoves.

Dette stykket fungerer slikt sett godt som et bilde på hele revyen: Premissene er morsomme, koreografien og dialogen er velrealiserte, og det hele er framført med punch, talent og ufeilbarlig komisk timing.

Likevel er det én faktor til som må nevnes om Jungeltelegrafens suksess skal formidles skikkelig. Vi må snakke litt om bandet.

Bandet på Jusrevyen 2019 består av en forholdsvis standard besetning – vanlig band pluss et par blåsere, men det er som kjent ikke størrelsen på verktøyet som teller, men hvordan man bruker det. Arrangementene er herlige, og lydbildet sitter som på plate. I tillegg til dette opererer bandet med tre sangere, som framstår som vaskekte rockestjerner på scenen. Det er trestemt og klokkerent, og idet Livin’ on a Prayer bæljes ut i rommet er det ikke bare undertegnede som gliser fra øre til øre, og ikke rent få hviskede «fy faen» kan høres rundtom i salen.

Alt i alt er Jungeltelegrafen akkurat slik en revy skal være. Humoren er skarp, materialet sitter som ei kule, og alle på og bak scenen så ut til å storkose seg. Resultatet av alt dette er en slags helhetsfølelse – at forestillingen framstår som mer enn enkeltstykker, og, ikke minst, som en begeistrende morsom kveld.

• Les anmeldelsen av Medisinerrevyen: Erketypisk revyforestilling