Vil gjøre verden bedre med musikk

Backstage på Hulen møter Studvest den ivrige gjengen fra Sliteneliten. Om ikke lenge skal de opp på scenen og varme opp for bandet Drongo.

Til tross for at de har spilt rundt 30 konserter sammen, er de likevel spente. Allerede kvelden før hadde de konsert i Hol i Hallingdal. 

– Vi var et annet sted og spilte i går, så da var vi enda mer nervøse. Her har vi mange venner som er snille og greie. Jeg brukte i hvert fall opp nervøsiteten i går. Dette føles bare hjemmekjært og trygt, sier bassisten i bandet, Maria Refsland. 

Ikke den typiske studenten 

Selv er Refsland psykologistudent på Universitet i Bergen. 

– Jeg skal gå her i seks år. Kanskje syv-åtte år til, til og med. Jeg er jo 28 år nå, så jeg får vel min første ordentlige lønning som 35-åring, sier hun og ler.

– Hvordan startet egentlig bandhistorien?

– Maria lagde ei Facebook gruppe i 2018 der hun inviterte alle damene hun kjente som spilte instrument. Der skrev hun «i dag har vi øving». Det var rundt 30 stk som møtte opp, men det er vi som endte opp i bandet, sier Synneva Gjelland som spiller gitar i bandet. 

I begynnelsen var det litt usikkerhet rundt hvem som skulle spille hva, heldigvis var det noen multiinstrumentalister i rekkene, og ellers fleksible musikere. Slik måtte noen ta det som var ledig, mens de som spilte et instrument fra før av, fikk spille det videre. 

Plutselig hadde Sliteneliten oppstått – med Silje Strøm på tverrfløyte, Inga Haugedahl Solberg på fele, Ylva Gulpinar og Synneva Gjelland på gitar, Thea Marie Kvam på trommer og Maria Refsland på bass.

Kun damer

– Hva skiller dere ut fra andre band? 

– Vi kan jo begynne med det åpenbare at vi kun er damer. I kveld er det jo morsomt fordi vi spiller før en gjeng som bare er menn. Det er jo sjeldent man tenker at «oi, det er bare menn på en scene». Men det er veldig mange som tenker på det når det er motsatt vei, sier Refsland.

Selv om bandet kun består av damer mener de selv at det ikke er noen stor betydning bak det. 

– Vi gjør ikke et stort poeng ut av det egentlig. Men vi må jo plutselig det når vi blir adressert med det hele tiden. Det har jo vært veldig mange som skal «sjekke» om vi faktisk kan spille, legger Refsland til.

På spørsmål om bandet har et hovedbudskap de ønsker å nå ut med, kommer det et klart svar: 

– Vi har jo hjertet vårt langt til venstre, venstreradikale, men vi prøver å ikke gjøre det på en utilgjengelig og sint måte, som det noen ganger blir gjort. Vi er i opposisjon, men vi ønsker å bidra med å være konstruktive. Prøve å si hvordan ting faktisk kan bli gjort, svarer Refsland.

Bandet er opptatt av å invitere til det venstreradikale med det venstrejoviale. På denne måten mener de at verden kan bli festligere, bedre og at folk blir hyggeligere. 

«Eat dei rike»

Bandets venstrejoviale absurditet skinner gjennom deres sanger med titler som  «kapitalistknusaren», «eat dei rike», og «bondeopprør». Likevel kommer bandets folkelighet tydelig frem med tverrfløyte, voss-vokal og fele. Men dette vanner på ingen måte ut det politiske budskapet. 

Bandet har for eksempel lite overs for den kapitalistiske musikkindustrien, bandet er pessimistiske når de tenker på fremtiden. Både til verdens politiske helse og til deres radikale standpunkts popularitet i musikknorge. 

– Jeg tror ikke vi kunne blitt veldig store i dag. Da må folk sine holdninger endre seg, sier Refsland og legger til med et smil:

– Man må ha lyst på noe enda mer skranglete.

• LES OGSÅ: For noen blir det aldri nok musikk
• LES OGSÅ: Den halv-store (og halv-seriøse) studentbaranmeldelsen