De fortapte guttene fra internett

Klarer barn å forbli barn før de kjenner på et umettelig behov for å vokse – til de til slutt sprekker? Vi lever i en tid hvor alt dokumenteres og hvor hver opplevelse må deles. Samtidig flommer nettet over av ekkokammer der ekstreme holdninger får fritt spillerom. Midt i dette sitter unge, påvirkelige barn alene på barnerommet, uten konstant tilsyn, men med hele verdens mørkeste kroker tilgjengelig med et tastetrykk.

Nylig publiserte Netflix miniserien Adolescence, en fire-episoders fortelling om 13 år gamle Jamie. Han fremstår som en helt vanlig gutt i Englands gater, inntil en solfylt morgen da bevæpnet politi stormer hjemmet hans og river familiens tilværelse i fillebiter. Snart avsløres det at Jamie er anklaget for drapet på en jente i klassen. Etter hvert avdekkes en mørkere sannhet: Den tilsynelatende uskyldige gutten har vært en del av et incel-miljø på internett. Dette er en subkultur der menn dyrker ideen om at kvinner har vendt dem ryggen, og at de har «rett» til å ta tilbake kjærligheten de mener seg berettiget til.

Gjennom serien ser vi foreldrene hans kjempe med uforståelsen, mens de desperat spør seg hva de kunne ha gjort annerledes. Nettopp dette er spørsmålet samfunnet må stille seg: Hvordan kan vi forhindre at barn suges inn i et univers av hatprat, radikalisering og usikkerhet? Hva kunne Jamies foreldre ha gjort for å forhindre at sønnen deres drepte en klassekamerat.

Vi snakker ofte om hvordan jenter påvirkes av sosiale medier – kroppspress, prestasjonspress og et endeløst jag etter perfeksjon. Men denne serien viser en annen, like skremmende realitet: hvordan unge gutters usikkerhet kan forvandle seg til sinne, og hvordan mannlige forbilder som Andrew Tate kan lokke dem inn i miljøer der giftige maskulinitetsidealer får fritt spillerom.

Ekstremismeekspert Lasse Josephsen advarte nylig i Aftenposten om at de samme tendensene som Adolescence skildrer, også finnes her i Norge. Han forteller om lærere som skildrer gutter helt nede i barneskolealder som allerede føler et enormt press til å prestere seksuelt. Frykten om at hvis de ikke er dominante og «maskuline» nok, vil de havne på bunnen av den sosiale næringskjeden.

Hvor kommer dette presset fra? Internett flommer over av brautende menn som Donald Trump, Andrew Tate og Elon Musk – mektige skikkelser som fremstilles som suksessrike til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, sine ekstreme uttalelser. Trump har omtalt kvinner på de mest nedlatende måter og likevel blitt en av verdens mektigste menn. Tate hevder at kvinner burde eies av menn og ikke engang ha førerkort. Musk, på sin side, lar kanskje kvinner kjøpe Teslaer, men har motarbeidet progressive bevegelser og LHBTQ-samfunnet.

Når unge, sårbare gutter bombarderes med slike forbilder – dag etter dag på mobilen –er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vi ser en slik utvikling. De formes av et nettlandskap der dominans er idealet, og empati er en svakhet.