Master gjør ikke mester

Fredag 12. april fikk Ingvild Kjerkol beskjed om å gå av som helseminister etter at masteroppgaven hennes ble annullert av Nord universitet på grunn av plagiat. 

Det store spørsmålet man sitter igjen med når støvet har lagt seg, er likevel hva Kjerkol skulle med en mastergrad i utgangspunktet. Hvorfor skulle hun som i 2021 var leder for Arbeiderpartiet i Trøndelag, Arbeiderpartiets største lokallag, og som satt som første-representant for Nord-Trøndelag på Stortinget, behøve å skrive mastergrad? Sto det ikke allerede ganske greit med for henne i arbeidslivet?

Mastersyken har altså nådd toppen av samfunnet, Stortinget. Når selv en av landets mest profilerte politikere har så lyst på en mastergrad at hun er villig til å jukse for å få det til, er vi nødt til å se på betydningen av mastergraden, og spesielt masteroppgaven, i nytt lys.

Kanskje er bildet vårt av masteroppgaven som en grundig akademisk avhandling utopisk, og ikke den lakmustesten for kunnskap og ekspertise som vi liker å tenke at den er. 

Inntil 2003 hadde man hovedfagsoppgave i stedet for masteroppgave. Hovedfagsoppgaven var større, og ble sett på som et begynnende arbeid på en doktorgrad. Det var et krav at den skulle innebære selvstendig forskning. Ikke bare ga formen på oppgaven mulighet for akademisk nerding. Den krevde det. 

Til sammenligning fremstår masteroppgaven på enkelte studier mer som et obligatorisk arbeidskrav man må tvinge seg gjennom for å få vitnemålet. Folk flest tar ikke mastergrad fordi de elsker akademia og kunne tenkt seg å forske videre, de tar det fordi det kreves for å fullføre graden, og fordi en fullført mastergrad kreves av mange arbeidsplasser. Og det lar seg faktisk gjøre å slurve seg gjennom masteroppgaven og bestå, selv uten juks. 

Vi har et arbeidsliv hvor det stadig blir viktigere å kunne si at man har kompetanse, enn å faktisk ha det. I verste fall blir masteroppgaven et skarve skalkeskjul for kunnskap, en hul valuta som brukes for å kjøpe seg inn i stilling og makt. Det har vi ikke råd til. 

I tiden fremover vil det behovet for dybdekunnskap og ekspertise øke. Kanskje må vi gå bort fra ideen om masteroppgaven som en sikkerhetsgaranti for det. Vi er alle enige om at mer og god utdanning er viktig, men vi må tørre å stille spørsmål til om masteroppgaven inngår i dette. 

Vi må se nærmere på hvordan vi kan sørge for reelt økt kompetanse, i stedet for å måle den i antall leverte masteroppgaver. Kanskje er masteroppgaven et dårlig kompromiss både for seriøse akademikere og seriøse studenter som vil ut i arbeidslivet. 

Det er ikke nødvendigvis master som gjør mester.