LUKE 3: En hyllest til en upåklagelig følgesvenn

Vi skal tilbake til august 2017. Jeg hadde bodd i Bergen i tre uker, så jeg hadde ikke helt fått med meg at du ikke burde forlate leiligheten uten en paraply. Til og med hvis det er sol når du drar.

Vi var på vei til byen, og skulle, som førsteårsstudenter flest, på Ricks. Stemningen var overraskende god, tatt i betraktning at vi var på vei til Ricks. Men de nådeløse regndråpene satte en betraktelig demper på humøret. 

Vi var i ferd med å passere bybanestoppet på Nonneseter da jeg oppdaget han. Han var mørk, høy, og sto alene utenfor en hvit inngangsdør. «Vi tar bare den der da», sa venninna mi, og dultet meg i skulderen. Vi var ferske i Bergen, men hadde fått med oss at paraplyer var innafor å stjele. Så det gjorde vi.

Nå, snart fem år senere, anser jeg det som en av de beste beslutningene i min Bergenstid. 

Jeg valgte å kalle han «Jens», oppkalt etter «pikenes Jens». For det er det han er. Jens er en paraply med en diameter på 126 cm. Det betyr at du får faktisk plass til tre stykker, av og til fire, under han, uten at det er trangt om plassen.

Han har aldri vridd seg når vinden uler og blåser på det verste, og han beskytter godt fra vanndråpene som kommer både loddrett og vannrett. 

Det har riktignok vært en slitsom jobb å beskytte han fra griske, misunnelige beundrere. De sjeldne gangene han blir med på byen har jeg faktisk bedt bartendere om å ha han bak baren, slik at ingen får fingrene i han.

Jeg holder meg mer edru for å ikke bli så full at jeg mister han ut av synet. Og i kollektivet har jeg sagt klart ifra om at Jens ikke er til låns. «Mister du Jens, mister du en arm».

Er hun gal, tenker du kanskje? Absolutt. Men Jens har gjort hundrevis av regntunge dager litt mer holdbare, og det fortjener han en hyllest for. Og bare så det er sagt; Hvis du kjenner igjen beskrivelsen, så er svaret nei. Du kan ikke få han tilbake.