Annonse
LUKE 6: I hodet til en tidsoptimist
Livet som tidsoptimist er både stressende og fint. Heldigvis ordner det seg alltid.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Jeg er en tidsoptimist. På godt og vondt. Jeg er alltid den som er «fashionably late» og kan bli like overrasket som vennene mine om jeg møter ti minutter før en avtale. Stort sett er det akkurat tidsnok eller syv og et halvt minutt for sent.
Heldigvis har jeg gode venner som holder ut. En venninne sa en dag at hun nå pleier å gå hjemmefra fem minutter senere enn hva hun pleier, når hun har en avtale med meg. Det er både fint og litt pinlig for meg selv.
Å være tidoptimist er litt stressende. Eller, alt er fint, før det går ille. Som den gangen jeg hang litt for lenge på Operataket sånn at jeg mistet nattbussen. Det ordnet seg heldigvis, og jeg fikk dele enkeltseng andføttes med bestevenninnen i Tigerstaden.
Jeg får av og til spørsmålet hvordan jeg tenker om tid og planlegger. For det første tror jeg min indre klokke ikke kommer overens med virkeligheten. Ironisk nok er det dessuten når jeg forsover meg at jeg ofte kommer meg ut i tide.
Har jeg for god tid blir det fort slik at når det er et kvarter til jeg skal dra, blar jeg litt for lenge på sosiale medier og jeg pusser tennene to minutter senere enn jeg sikkert burde. Og av og til virker det som hjernen min glemmer at det går an å komme litt før. «Helt unødvendig ». Dumme hjerne.
Annonse
Selv om jeg og andre tidsoptimister har god kjennskap til konsekvensene av forsentkomming, gjør vi det paradoksalt nok likevel. I følge sosialpsykolog Justin Kruger, ved New York University’s Business School, er tidsoptimisme et personlighetstrekk.
Tidsberegning er rett og slett supervanskelig for tidsoptimismer som meg. Og det er visst et personlighetstrekk det vanskelig å gjøre noe med, i følge Kruger. Ikke lærer man heller, for ikke bare ser vi på minuttene inn i framtiden med ekstra tiltro og optimisme, men vi er også tidsoptimismer på fortiden. Det ordnet seg jo den gangen jeg mistet nattbussen, gjorde det ikke?
Til slutt vil jeg si at om du dessverre blir utsatt for min forsentkomming, må du vite at jeg ikke mener det vondt. Jeg har egentlig respekt for tiden din, jeg mangler bare litt selvkontroll og selvrespekt.
(Denne teksten ble skrevet på kveldstid samme dag som deadline. Lenge leve tidoptimismen. Neida, joda.)
