Åndene på Sydneshaugen

Vi befinner oss på Sydneshaugen en sen fredag ettermiddag. Ved det vi kjenner som undervisningsbygg, sies det at man kan finne langt mer enn lesesalplasser og kollokvierom. Noe man ikke kan se. 

Før Universitetet i Bergen erklærte Nygårdshøyden som sin base, var dette et samlingspunkt av langt andre grunner. Sydneshaugen, eller Rakkerhaugen, som det en gang ble kalt, har tidligere vært en av byens rettersteder. Her fikk folk hugget av sine hoder så sent som i 1803. Sammen med to studenter og en healer, har vi beveget oss inn på gårdsplassen til den gamle Sydneshaugen skole for å se om vi kan finne drypp fra fortiden. 

Reikihealing

Midt på den åpne plassen i hjertet av skolen står Francisca Uriarte Troye. Hun er ikledd en lang gråbrun jakke og matchende skinnstøvler. Rundt halsen har hun surret et oransje skjerf. Den varme, jordtonede bekledningen og milde ansikt røper ikke at hun har en jobb litt utenom det vanlige. 

Troye bærer tittelen Reikimaster. Gjennom berøring mener hun å kunne overføre energi fra seg selv til pasienter for å behandle dem. Kunsten stammer fra Japan. Troye jobber ikke kun med healing, men forteller også at hun har kontakt med ånder og bruker energien rundt seg til å finne dem.

– Jeg ser ikke en ånd direkte. Jeg senser den mer, og så ser jeg den inne i mitt hode, forteller hun.

Troye beskriver en ånd som noen som har dødd og kommet til den andre siden. Hun forteller at hun har opplevd å få kontakt mennesker som er ikke døde enda, men som kommer med beskjeder. 

Avdød besteforelder

Ved siden av Troye står studentene Chris Langøen (24) og Thea Litleskare (20). 

Langøen er faddersjef på Det humanistiske fakultet og styremedlem i Humanistisk Studentutvalg. Det er han som har med nøkkelen som gir oss adgang til de mer skjermede delene av Sydneshaugen.

Med seg har han svigerinnen og Høyskolen Kristiania-student Thea Litleskare. Selv har de forskjellig forhold til ånder og spiritualitet

– Da jeg var liten følte jeg alltid at det var en mann og stod og så på meg når jeg skulle sove, forteller Litleskare.

Hun opplevde imidlertid ikke det som noe skummelt eller truende.

– Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det, jeg bare kjente at det var der, fortsetter hun.

Ettersom familien til Litleskare hadde kontakt med en klarsynt, fikk de hjelp til å gå gjennom huset. Uten at Litleskare fortalte noe, kunne den klarsynte identifisere en ånd på soverommet hennes.

– Hun mente at det kunne være faren til min mor som døde rett før jeg ble født, sier studenten.

Langøen er klar på plassen med nøkkelen i hånden. Selv står han med andre forventninger enn svigerinnen. Han har aldri opplevd å møte på noen spøkelser eller ånder. 

Uro i kroppen

Vi begynner utforskningen ved å gå inn hovedinngangen til Sydneshaugen skole og inn på den store, kvadratformede plassen. Solen har for lengst gått ned, og de siste minuttene med skumring har lagt seg over plassen. I den kjølige vinterluften begynner Troye å reagere på energier.

– Jeg kjenner jeg blir helt skjelven i beina og urolig i kroppen, forteller hun.

Troye forklarer at når hun opplever skjelving i beina, er det ofte knyttet opp mot en frykt som er forbundet med stedet.

– Det kan være en person jeg ikke klarer å plukke opp, men enn så lenge er det bare en følelse, sier hun.

Med fokusert mine beveger healeren seg fram og tilbake på plassen for å kjenne om energien endrer seg. Oppmerksomheten trekkes mot en dør. Langøen forteller at døra leder ned til en kjeller. Når hun nærmer seg kjelleren, ser man at pusten blir tyngre og reaksjonen sterkere.

Hun steller seg med ryggen til.

– Når jeg står her med ryggen til, blir jeg helt skjelven i beina. Jeg har ikke lyst til å snu meg, sier hun. 

Torye er merkbart plaget av opplevelsen. Hun vil imidlertid ikke si om det er negativ energi helt enda. 

– Det er ikke en veldig behagelig følelse, men det er ikke sikkert at det er negativ energi likevel. Det kan være at man får inn en person som har hatt følelsen tidligere, forteller healeren.

• Les også: Odelstudenten
• Les også: Likhuset som fikk liv

Kjelleren

Langøen leder oss inn i selve bygget og bortover en lang gang. I hånden holder han nøkkelknippet som rasler mens han går. Troye trekkes innover i gangen og inn til et åpent rom. Her trenger hun å sette seg ned. 

– Det føles nesten ut som at jeg synker litt ned i et hull og at jeg blir veldig svimmel, forteller hun.

– Føles det som om du snurrer rundt? spør Langøen.

Troye nikker.

– Ja, noe voldsomt. Det er nesten så jeg blir svimmel, svarer hun.

Energien hun plukker opp i dette rommet forbinder hun med en lærer eller professor. Hun trekker også fram årstallet 1920. Hun forteller at energien må være fra under eller før byggingen av skolen. 

Troye kommer på beina igjen og ledes inn mot en trapp ned i kjelleren. Den samme kjelleren hun kjente en dragning mot fra utsiden.

– Denne trappen er helt forferdelig å gå i. Jeg kan nesten ikke gå her, sier hun.

Hun mener at energien blir tyngre jo lenger ned i trappen vi beveger oss. Troye forteller at det er en energi som henger sammen med det som er her oppe.

Med en gang vi kommer ned til kjelleren reagerer hun.

– Oh my god!

Her nede er det lagt til rette med skap for garderober. Hun beskriver at å komme ned føles ut som å gå gjennom en vegg.

– Det er nesten som å gå gjennom en seig masse, fortsetter hun. 

Hun beskriver energien i rommet som særdeles tung. Litleskare bekrefter at hun også opplever en tyngde i kjelleren.

– Jeg relaterer til det hun sier at du føler deg tung når du er her, sier hun.

Langøen kan ikke kjenne noe energi. Han følger med på hendelsene som foregår foran oss med store øyne.

Vonde minner som sitter igjen

Troye begynner å få ferten av energien i kjelleren.

– Noe som dukker opp her, er et overgrep, forteller hun.

– Hva slags type overgrep er det du sikter til?

– Jeg sikter til et seksuelt overgrep. Jeg føler at noen har opplevd et overgrep her, mener hun.

Hun tror det er en gutt i tenårene det er snakk om. Tidsrommet hun trekker fram er 1950 til 1960-tallet.

– Det var liksom aldri snakket om. Men den energien føler jeg ligger her igjen. Ting man ikke kan snakke om blir gjerne igjen som en tung energi. Jeg har en følelse av at overgriperen var en lærer. En mannlig lærer ovenfor en gutt, forklarer Troye.

Plutselig tar hun en hånd opp mot brystet.

– Nå føler jeg det veldig her i brystet. En slags frykt. Så det er en bekreftelse til meg selv at det jeg har fått opp stemmer, sier hun. 

Hun forteller at hun spurte seg selv inni hodet sitt om denne tenåringen fortsatt lever. Det mener hun at han gjør. Men minnet sitter igjen der. Sydneshaugen skoles energi mener hun er preget av at mange har holdt ting for seg selv og at lærere har vært veldig beskyttet. 

Troye forteller at energien hun har plukket opp er negativ. Derfor får hun et behov for å rense rommet. En del av jobben hennes som healer er å gjøre husrens hjemme hos folk.

Bygg som dette har hun imidlertid ikke vært borti før.

– Når jeg foretar rensing, kjenner jeg på energien som er tung og behagelig. Så går jeg inn i meg selv og forsøker å sende litt lys inn i rommet, forklarer hun.

Hun lukker øynene og utfører rensingen. Den eneste lyden som høres er en fjerne during fra en maskin langt borte. Healeren åpner øynene. En ro har lagt seg over ansiktet hennes.

– Jeg vet ikke om dere merker det, men det er nesten som om det blir lysere, forteller hun. 

Renselsen er utført.

• Les også: Magnus og Marie: Fra ah til åhrgasme
• Les også: – Folk er opptatt av å mene noe om hva en kvinne kan og ikke kan gjøre