Blod er tykkere enn øl

Det hele begynte en mørk og stormfull marskveld. Jeg satt på Dustvest-kontoret med aioli-smak i munnviken og dagens Sammen-middag i skjegget. Tiden hadde gått fra meg i arbeidet med en nådeløst kritisk sak om Studentforeningen Heklende på Høyden (SHH), og Mordet på Orientekspressen virket som en perfekt avslutning på en ellers middelmådig dag. Akkurat dette skulle jeg vel gjerne gjort i min egen leilighet, men der har jeg ikke lest av strømmåleren siden oktober 2016. I lys av sibirkulda har jeg derfor tilbragt de siste ukene i sovepose i bøttekottet til Bergen student-TV.

Jeg trengte litt rus etter et par kapitler med glimrende Poirot-drama, og spaserte derfor mot sentrum for å skaffe meg en halvliter. Valget falt på Kvarteret, selv om stemningen mellom Dustvest og studenthuset i det siste hadde vært enda kjøligere enn temperaturen i TV-stuen min. Dustvest hadde nemlig publisert en rekke saker om de økte ølprisene, og Kvarterets daglige leder Ping Vin hadde rast mot regjeringen, Dustvest og Gud selv i alle medier som ga henne spalteplass. I hennes nærvær ønsket hverken ministre, skarpe journalister eller presteskapet å oppholde seg.  

Selv til torsdagskveld å være var byen stille, men en summende spenning lå i luften i det jeg trasket ned de bratte bakkene. Det var som om alle Bergens spir og hustak var klar over de grufullhetene som var i ferd med å inntreffe. Den eneste skikkelsen jeg skimtet skyndte seg opp Olav Ryes vei med to bøtter Tante Muggels mirakuløse muggsoppmiddel (nå med duft av hyllebærblomst!)™. Lite visste jeg at mitt livs største utfordring som journalist skulle finne sted akkurat den kvelden hvitløksånden min kunne satt tårer i øynene på selv den barskeste tannlegestudent. Foran meg tårnet Kvarterets fasade, blodig rød i det dunkle lyset. Jeg var ved veis ende.

• Les også: Tips til ting å finne på i påsken

Et redselsfullt skrik fylte mine slitne øreganger i det jeg stampet nedover trappen, med min trofaste skriveblokk i den ene hånden, og en nytappet pils i den andre. Hylet ble umiddelbart fulgt opp av lyden av løpende skritt og en øredøvende kakofoni av hysterisk babling på nederlandsk. Enten var dette en usedvanlig innovativ Immaturus-forestilling, eller så hadde den lenge etterlengtede inngangsbilletten til privatetterforskningens verden landet rett i mitt smulete fang. Jeg snudde på hælen og stormet i retning av lydene.

På scenen i det nylig oppussede Tivoli, som i et renessansemaleri, lå forsknings- og høyere utdanningsminister Fniselin Nydød, bein og armer spredt i umulige vinkler. Hun var kritthvit, og det engang så smilende ansiktet lå fordreid i sjokk og smerte i en pøl av tyktflytende rød væske. Etter noen sekunders lynrask analyse konkluderte jeg selvsikkert: Hun var død. Rundt den forhenværende ministeren sprang en skikkelse i ring og veivet hysterisk med armene. Den eneste andre personen i rommet stod lent mot sceneveggen mens hun blåste tyggegummibobler.

Jeg dro fram journalistblokken, og beveget meg stille ned til scenen. Skikkelsene ble brått musestille, og kom gradvis til syne. Den første gjenkjente jeg umiddelbart. Det var ingen ringere enn Kvarteret-leder Ping Vin. I det jeg nærmet meg slapp hun demonstrativt tyggisen på gulvet og tråkket på den. Blikket hennes flakket fra meg, til liket, så tilbake til meg igjen. Det var ikke spor av angst i blikket. Øynene boret seg kaldt og kalkulerende inn i meg, og jeg kjente beina mine begynne å skjelve. «Hva ville Poirot gjort?», hvisket jeg innbitt til meg selv.

Til sammenlikning minte den andre figuren mer om en kjøkkenulykke av galaktiske proporsjoner. Håret strittet vilt, og minnet meg slående om sveisen ekskjæresten min hadde hatt etter et privat kveldsseminar med Bjørnar Moxnes. Hun skalv, og mumlet messende på det jeg vagt gjenkjente som nederlandske versjoner av Disney-sanger. Den svarte uniformen hennes var nå farget mørkerød. Noe sa meg at dette kom av langt dystrere årsaker enn spesielle nederlandske moter.

Jeg snudde oppmerksomheten min mot liket. Hun hadde på seg en skreddersydd dress, og jeg konkluderte med at hun ikke kunne ha vært på Kvarteret på kosetur. En gjennomtrengende eim av skvipete kaffe, som fra et kjedelig møte, underbygde denne påstanden; her var embeds medfør det absolutt mest sannsynlige. En knust flaske Bulmers med pæresmak lå spredt rundt Nydød, og den voldsomme bloddammen som rammet inn hodet hennes tydet på at ølflasken hadde en finger med i spillet. Bulmersetiketten var klistret stramt over munnen hennes, som om det siste hun hadde sagt sørget for at hun ble tiet for godt. Med andre ord; dette var ingen ulykke.

I det jeg elegant sirklet liket for andre gang oppdaget jeg noe som definitivt kunne løse denne groteske saken: Det var flere fotspor i blodet! Hvis jeg kunne finne ut hvem disse avtrykkene tilhørte ville jeg finne morderen umiddelbart, tenkte jeg tilfreds. Ping så på meg som om hun tenkte det samme.

– Det er dine avtrykk, kjøtthue.

Jeg stirret i vantro ned på føttene mine. Den røde, seige røra piplet fram fra under sålene. Faen. De helt nye skoene. Mamma ville bli rasende. Kvarteret-lederen fortsatte:

– Og vær vennlig og ikke søl. Vi har foredrag om bærekraftig duebæsjpolitikk her om to timer. Takket være Dustvest sine notiser om ølpriser, kommer ingen hit for å drikke lenger. Med et utvidet Tivoli skulle vi ønske vi hadde hatt råd til mer spennende foredragsholdere, men se på oss nå!

Midt i dette dramatiske skuet var det likevel noe jeg ikke fikk til å stemme. I Poirots ånd funderte jeg på hvem som ville tjent på en katastrofe av dette kaliberet på Kvarteret. Like raskt kom det til meg. Aha, Kvarterets erkefiende og største konkurrent, Hulen! Med sviktende ølsalg og muggsopp langt oppover veggene hadde de lenge slitt med å få studentene til å ta turen til fuktkjeller’n i Olav Ryes vei. Senest i forrige uke hadde bedagelig leder, Muld Varp , brakt sin vrede over Kvarterets PR-kåte frivillige inn i Dustvests edle spalter:

– Jeg hater – hater – hater Kvarteret og alle som bruker studielånet sitt på det overprisede ølet og nachosen deres, lød tonen fra Varp mens han entusiastisk stakk synåler i en halmdukke av Ping Vin.

I det dette tanketoget var fullført, snudde jeg min skarpe detektivsans tilbake til nuet, og vendte blikket mot Kvarteret-lederen.

– Hvor lenge har Fniselin ligget her, spurte jeg skarpt.

En plutselig flom av nederlandsk gjorde det tydelig at det ikke var Ping, men den vettskremte skikkelsen ved siden av som hadde funnet liket.

– Spør Baartjendeer Van Ootvechsljingen. Hun er ny bartender her på huset. Vi trodde hun kunne snakke brukbart engelsk. Vi hadde sparket henne allerede, hvis hun ikke var så forferdelig god til å rydde, forklarte Ping oppgitt.

Baartjendeer Van Ootvechsljingen fektet vilt med armene, og etter noen minutters tolkningsdans Nasjonalteateret verdig, mente jeg at hendelsesforløpet begynte å bli klart. Bartenderen hadde funnet liket, før hun umiddelbart løp for å finne Kvarterets daglige leder, som furtet på kontoret etter et mislykket møte. Elementært.

Men bablingen og armviftingen stoppet ikke. Baartjendeer pekte med en skjelven finger på liket, med de bulende øynende fiksert på Ping.

– Schoonmaken! Schoonmaken! Snel!t

Ping rynket på øyenbrynene, og snudde seg forvirret mot meg. En tanke manifesterte seg bakerst i hodet mitt. Schoonmaken… Det ordet… Et bilde fra min barndom krøp langsomt fram for mitt indre øye. Pappas spesielle nederlandske venn, hun som alltid kom innom da mamma var på korøving, hadde sagt noe slikt hver gang mors bil hørtes i grusen utenfor huset.

– Aha!, ropte jeg triumferende, og snudde meg mot den forvirrede daglige lederen.

– Schoonmaken! Rydding! Hun vil rydde bort liket! Få henne bort fra Fniselin, dette er min krimgåte! Hun kan ikke ødelegge åstedet før vi er i gang med etterforskningen, tordnet jeg kraftfullt.

Nå smilte Baartjendeer plutselig, og uten et ord til snudde hun skarpt og bøyde seg ned over liket. 

Drastiske tiltak måtte iverksettes. Jeg rev ut et ark fra skriveblokken, og skrev med store, tydelige bokstaver: LA STÅ! Fornøyd med resultatet spankulerte jeg rett bort til liket av ministeren, skjøv den nå fornøyde, muntert plystrende bartenderen unna og plasserte lappen ved siden av liket. 

– Vi må samle alle de mistenkte. Jeg trenger svar, mumlet jeg effektfullt inn i mitt hvitløksduftende skjegg.

Et lyn flerret himmelen på det mest dramatiske vis, og lyste opp de sjokkerte ansiktene foran meg. Det viste seg bare å være lyset i gangen som flimret og deretter sluknet pga. manglende vedlikehold, men stemningen var likevel satt.

Med skjelvende fingre dro jeg frem min semi-treige iPhone 4s og tastet frem en melding adressert til en av de mest mistenkelige mistenkte: «Kom til Kvarteret NÅ. Ellers sender jeg sjefen min på deg 8-). Hilsen Sherløk Håpløs». Tiden var inne…

• Få med deg vår siste anmeldelse: Hun overrasket på Kvarteret

Avgjørelsens time

Mitt øyeblikk hadde kommet. De mistenkte var samlet, og jeg spankulerte i sirkel rundt liket av den nå svakt luktende Fniselin. Alle timene med Poirot-lesning; alle de rare blikkene fra mine Dustvest-kolleger; alle mammas insisteringer om at jeg måtte finne meg en jobb snart. I kveld skulle det bli verdt det.

– Dere lurer sikkert på hvorfor jeg har samlet dere her, sa jeg til mitt publikum med min beste belgiske aksent.

– Egentlig ikke, du forklarte det nettopp, før du ba oss gå ut og komme inn igjen for dramatisk effekt, svarte Muld Varp, småirritert.

– Jeg har samlet dere her fordi jeg akter å komme til bunns i hvem som har drept Fniselin, fortsatte jeg uaffisert.

De mistenkte utvekslet forvirrede blikk, men sa ingenting. Jeg fortsatte:

– Muld Varp. Hulen-leder. Kvarteret-hater. Et ministermord på erkefiendens grunn vil jo gjøre deg og Hulen til det hippeste, fresheste studentvannhullet i hele Bergen. Motivet er soleklart. Ved å ta livet av en profilert gjest spolerer du for Kvarteret, og gjør deg selv til det eneste reelle alternativ. Hva sier du til ditt forsvar?

– Hvor desperat etter kunder tror du jeg er!? utbrøt Muld. – Jeg ante ikke at noen hadde blitt drept før du sendte meg melding og truet med flere kritiske artikler om Hulen! Alvorlig talt. Dessuten var jeg i ferd med å skrubbe vekk m-, eller, ja, jeg var meget opptatt!

Min årvåkne nese la plutselig merke til at Muld luktet svakt av hyllebærblomst. Jeg snudde så min oppmerksomhet mot bartenderen.

– Baartjendeer Van Ootvechsljingen. Mulig utenlandsk spion, og mistenkelig opptatt av å rydde vekk bevismaterialet. Fniselin gikk rett over ditt nyvaskede gulv med skitne sko, og det rablet for deg. Jeg er redd de ikke serverer mye griesmeelpudding met rode bessensaus i norske fengsler!

– Griesmeelpudding!, utbrøt Baartjendeer entusiastisk og klappet i hendene.

Belgisk og så nederlandsk! Mitt kontinentale intellekt kjente ingen grenser denne kvelden, tenkte jeg fornøyd. Men Mensa-søknaden fikk vente. Jeg rettet mine lynende øyne mot Kvarterets daglige leder.

– Også du da, Ping Vin. Stemmer det ikke at Bulmers med pæresmak er din favorittdrikk?

– Det stemmer overhodet ikk-, begynte Ping, men jeg kuttet henne av.

– Du tenkte kanskje du kunne slå to fluer i en smekk, eller hva? Kose deg med litt deilig cider og samtidig bli kvitt en trussel mot ditt komfortable internpris-imperium? Den avdøde har tross alt øverste myndighet vedrørende pengeflyten til din lille organisasjon her. Det ville jo vært en grusom tragedie om prisen på øl måtte økes enda mer, ikke sant?

– Det  har du ingen bevis på. Jeg er uskyldig, fnøs Ping.

– Uansett, er du ferdig med dette tullet? Due-ekspertene lander snart, og vi må få vasket scenen!

Jeg ignorerte henne, og gikk frem og tilbake på scenen mens jeg betraktet de mistenkte. Alle hadde utmerkede motiver for å ønske å ta ministeren av dage. Min første detektivnøtt hadde vist seg å være mer utfordrende enn forventet. Nå var gode råd dyre, til og med dyrere enn ølet på dette gudsforlatte stedet.

Så, ærbødige Dustvest-lesere: Hvem er morderen? Den utkonkurrerte bedagelige lederen på Hulen? Bartenderen med støv (eller blod?) på hjernen? Eller den indignerte Kvarteret-lederen? 

Les svaret her

Ping Vin var morderen. Hun hadde sittet i møte med Fniselin Nydød, som standhaftig hadde stått på sitt mot Pings krav om økt støtte til billig internøl. Ping tygget tyggis for å skjule at ånden luktet cider. I et siste forsøk på å få ministeren over på sin side, tok Ping henne med inn i Tivoli for å vise hvilke muligheter den utvidede kapasiteten ville gi for økt ølsalg. Men heller ikke dette overbeviste Nydød, og Ping så rødere enn regnskapstallene fra 2017. Med dødelig presisjon fant Bulmers-flasken sitt mål. Muld Varp hadde alibi; han var på Hulen og skrapte mugg av veggene i gjerningsøyeblikket. Baartjendeer Van Ootvechsljingen fant liket, men hadde ingen grunn til å ta livet av Nydød. Hun bare elsket å rydde.