De troende

Det typiske bildet av en studenttilværelse kan de fleste se for seg.

Lange dager på lesesalen. Oppvaskkrangler i kollektivet. Nachspiel midt i uka. En tid der man utfordrer seg selv, og finner ut hvem man vil være.

Hvordan er studenttilværelsen for Bergens religiøse studenter? Er det noe spesielt med den i det hele tatt?

Bli kjent med tre av de troende.

Gurdwaraen

– Hvem er gud for deg?

Det er en mild septemberkveld i Nygårdsparken.

Ustat Kaur Bedi er medisinstudent fra Ski. Da hun var 14, flyttet familien fra India til Norge.

Hun forteller avslappet om hvordan det er å være sikh – det er hun vant til å forklare.

– Gud er håp. Gud er svar på spørsmål. Gud er ro og trygghet når ting er vanskelig.

– Uten troen min hadde jeg hatt et veldig begrenset syn på livet. Det å tro gir meg håp om at det finnes mer i universet enn det som møter blikket.

Ustat har alltid trodd på gud. Noen ganger har hun vært usikker på deler av praksisen i sikhismen. Men hun har aldri tvilt på at gud finnes.

Likevel har hun forståelse for at person som ikke tror på noe åndelig kan ha vanskelig for å forstå hva det vil si å ha en relasjon til gud.

– Av og til ligger jeg bare i senga og begynner å prate med Gud. «Nå trenger jeg litt backing», liksom.

– Det er lettest for meg å se det for meg som et avslappet vennskap. Da kan jeg heller tenke at jeg slår av en prat med en venn i stedet for å kommunisere med en svevende makt. Det er sånn min relasjon til Gud funker.

Ett folk

Ustats viktigste verdi er likestilling.

– Det er også en viktig verdi i sikhismen.

Sikhene ser på seg selv som ett folk. Det er derfor alle sikher har det samme etternavnene. Alle kvinner heter Kaur, og alle menn heter Singh.

– At det bare var mannlige guruer betyr ikke at damene ikke var der. For det var de. Og de var like viktige.

Medisinstudiet og likestilling henger tett sammen for Ustat. Selv om det store flertallet av medisinstudenter er kvinner, er det fremdeles flest menn som er overleger og sjefer. Ustat mener balansen burde vært bedre.

– Ellers handler sikhismen i bunn og grunn om å være et godt menneske som gir tilbake til samfunnet. Jeg har alltid vært glad i å hjelpe andre, og dette vet jeg at jeg kan gjøre som lege.

Å bli satt i bås

Ustat synes ikke det er vanskelig å være sikh i Norge. Ofte møter hun folk som ikke vet hva sikhisme er. Da forklarer hun gjerne.

Men det finnes også negative kommentarer.

– Jeg husker godt da en gammel, hvit mann prikket meg på ryggen mens jeg sto på bussen. Han spurte om jeg hadde en bombe i sekken.

– Det er nok den mest rasistiske kommentaren jeg har fått i Norge. Jeg er glad for at slikt ikke skjer så ofte.

Mange vil plassere Ustat i bås. Men hun vil selv bestemme om hun vil bli kalt for nordmann, inder eller norsk-inder.

– Og det vil jeg gjøre uten å få kommentarer om at fordi jeg er i Norge nå, så er jeg norsk.

Kirken

– Er de fleste vennene dine kristne? 

David Uttslottøy ler litt, før han svarer: 

– Jeg har tenkt at jeg har litt mange kristne venner, ja. Jeg må «komme meg ut der» litt. 

I tillegg til å studere administrasjon og organisasjonsvitenskap, driver David med grafisk design og markedsføring for kirken sin. Han har jobbet med kristent ungdomsarbeid, og er mye i kirken. 

Han er født og oppvokst kristen, og er med i en evangelisk-luthersk fri menighet. Han sier troen er definerende for hans liv, og det mest personlige han har. 

– Det preger alle valgene jeg tar, og setter standarden for hvordan jeg vil møte andre og hva jeg bruker tiden min på. 

Selv sier han at han er oppvokst i en relativt konservativ fri menighet. Men for ham er det menneskene som står i sentrum, ikke teologien.

– De fleste kirker jeg har vært i kontakt med har gode forklaringer på sin teologi. Og de færreste kan nok gå gode for alt som står i forfatningen. 

Det viktigste for David er grunnverdiene om tro, håp og kjærlighet. 

– Så er det uendelige tolkninger av hva tro, håp og kjærlighet er. Men jeg er tro til det jeg opplever som korrekt. Det viktigste er å prøve å møte mennesker med kjærlighet. 

– Det er ikke fett å være religiøs i 2020

Personlig synes ikke David det er spesielt utfordrende å kombinere det å være student med å praktisere troen sin. 

– Studentlivet preges av hvem du er med. Min vennegjeng er ikke helt lik andres, men jeg føler jeg lever et ganske vanlig studentliv. 

– Jeg bor i kollektiv, sitter oppe sent og står opp tidlig.

Samtidig synes han det eksisterer et stigma rundt det å være religiøs og student.

– Det er jo ikke fett å være religiøs i 2020, liksom. 

– Hvorfor ikke? 

– Det er vanskelig å si. Noe er det alltid stigma rundt – for hundre år siden var det stigma rundt å ikke være religiøs. Kanskje det bare er samtidens ånd. 

David sier troen hans også byr på noen ganske rare samtaler. 

– Når jeg sier vi må utsette et gruppeprosjekt på studiet fordi jeg må i kirken blir folk sånn…

– Sånn?

– Sånn… eh, okei. 

 Færre og færre

På fem år har Den Norske Kirke mistet 150.000 medlemmer, og antallet som døpes i Norge har gått fra 42.900 i 2007, til 28.000 i 2019. 

I 2017 oppga kun annenhver nordmann at de tilhørte en religion eller trosretning.

Det bekymrer ikke David nevneverdig. 

– Jeg skulle jo ønske flere kom til tro, ikke færre. Men det viktigste er enkeltmennesket, ikke de store tallene. 

– Det er viktigere at de som anser seg som kristne faktisk er det, enn at veldig mange bare er med på lasset uten å ha et personlig forhold til troen sin. 

Vi rekker et spørsmål til før David må komme seg til gudstjenesten. 

– Hvem er gud?

– Åååh. Det er et stort spørsmål. Han har mange navn. Skaper, fader, støttespiller, venn, bror. 

David tenker seg litt om, før han fortsetter: 

– Jeg opplever gud som noe relasjonelt. Noen man kan gå sammen med. 

Moskéen

Saad Azeem er 21 år og født og oppvokst i Bergen. Han er nestleder i Muslimske Studenter i Bergen (MSiB) og lever som praktiserende muslim.

For ham er gud skaperen og veilederen.

– Han er den eneste som kan dømme.

Saad sier gud også er barmhjertig, og kan tilgi ham når han ikke når opp.

– Jeg vil si jeg har en relasjon til Gud. Det tror jeg alle muslimer har.

Saad har aldri tvilt på troen, men han har alltid hatt spørsmål. Faren hans, som jobber som imam, har lært ham at det er viktig å stille spørsmål.

– Ubesvarte spørsmål kan utvikle seg til å bli tvil.

Saad har perioder der har tror mer, og der han tror mindre.

– Heldigvis har jeg venner og familie rundt meg med samme mål.

Tryggheten hjemme

For tiden studerer Saad til å bli lektor i religion og historie. Før han flyttet hjem igjen til Norge, gikk han et år på medisin i den polske byen Byalistok.

– Polen er et homogent og lite flerkulturelt land. Der opplevde jeg faktisk en del rasisme.

Saad opplevde at det var spesielt problematisk at han hadde skjegg og brukte tradisjonelle klær.

– Selv om jeg aldri følte meg utrygg, hadde jeg mange negative opplevelser i Polen. Da jeg året etter flyttet hjem til Bergen, innså jeg hvor mye bedre det er å bo i Norge.

Ønsker ikke å virke moralistisk

Saad er praktiserende muslim. For ham innebærer det å be fem ganger om dagen, faste under ramadan, og avstå fra alkohol.

Han er heller ikke til stede i sammenkomster med alkohol.

– Det handler om at jeg ikke vil støtte bruk av alkohol på noen måte. Det kan være litt vanskelig for folk å forstå.

– De tror at jeg ser ned på folk – både muslimer og sekulære – som drikker. Folk går ofte i forsvarsmodus og ser på meg som moralistisk. Det er ikke det jeg vil. Jeg ønsker bare å ta et standpunkt.

Saad synes ikke det utfordrende å kombinere studielivet og troen.

– Det vanskeligste er nok bønnetidene. Jeg ber fem ganger om dagen, og bønnetidene flytter seg etter sola. Derfor er de veldig nærme hverandre om vinteren, noe som kan være vanskelig å kombinere med skolehverdagen.

I en ideell verden

– Hva gir troen deg?

– Fellesskap og struktur i hverdagen.

Under koronapandemien har hverdagen tidvis virket tom. Troen har gitt Saad noe å legge opp dagen rundt.

Troen er også der Saad henter verdiene sine fra.

– Fra islam har jeg lært at det er veldig viktig å ikke lyve.

– Den gylne regel sier «gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg», og den er også viktig. Det er kanskje litt klisjé. Men det er en veldig god leveregel.

Som muslim er Saad opptatt av toleranse og aksept for ulike trosretninger.

– I en ideell verden får alle tro på det de vil. I den verdenen kan vi møte hverandre med dialog og forståelse.