Annonse
Dette er min forbannelse
LUKE 19: Det å stå opp tidlig har sine klart negative sider når du er student.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
«Åååå, skulle ønske jeg var a-menneske». «Det må være så digg å kunne stå opp tidlig». Jeg hører dere si det, og ja det er jo digg det, for all del. Det at man våkner av seg selv klokka ni om morgenen kan også ha sine klart negative sider.
Selv om jeg noen ganger slumrer vekkerklokken, klarer jeg ikke sove lengre enn maks klokka ti. Jeg liker struktur og vil få mest mulig ut av dagen. Ifølge en test jeg tok på vg.no vil dette bety at jeg er det man i Norge gjerne kaller et «a-menneske». Denne «fantastiske» indre vekkerklokken har derimot en uheldig bakside – fra og med klokka 22.00 går det bare nedover.
Som student og leder for en studentorganisasjon utspiller mesteparten av mitt sosiale liv seg nemlig på kveldstid. Gjerne på bar hvor man en gang i blant skal holde på til klokka bikker to. Fordi det er da man har «den gode samtalen» , det er da man virkelig «bonder» og skaper minner. «Husker du den gangen vi var på silent disco etter onsdagspils og ble med den gjengen fra det orkesteret på narch?» Nei det gjør jeg ikke. For ettersom alkoholen renner, stemmene blir høyere og praten sitter løst, sitter jeg å småblunder slik jeg kan klare å holde meg våken bare litt til.
På dette tidspunktet er det stort sett bare to utveier; kjøpe enda en øl i håp om at alkoholen vil spre seg og gjøre meg litt mer pigg, eller gi opp kampen å ture hjemover. Sistnevnte er et nederlag og førstnevnte har gjerne motsatt effekt. Jeg spacer ut av samtalen som brått har snudd seg fra å handle om eksamen til hvor mye Johannes hater snusboksleken.
Jeg hører dere b-mennesker. Dere som forbanner 8.15 forelesningen, og hele det herskende a-menneske-samfunnet. For oss som har døgnrytmen til en baby, er det virkelig kjipe likevel at du også ikke kan klage. Ingen vil høre på noen som klager over at de sover godt om nettene og gjerne står opp med solen.
Annonse
Når jeg trasker hjem mens de andre fortsetter festen trøster jeg meg likevel med at jo, jeg er kanskje kjip, men det er jeg som har lesesalsplass i morgen tidlig.
