En Obronis bekjennelser

Etter å ha vært i Accra i snart to uker har jeg innsett at det er absolutt ingen likheter mellom Norge og Ghana i hverdagen. Da jeg først ankom virket det som et mega-kaos, men etter hvert som dagene går ser man strukturen i hvordan ting blir gjort her. 

Å komme seg fra A til B kan virke skummelt i begynnelsen om man vil våge seg til å bruke det de kaller «Trotro» her. En «Trotro» er en minibuss som kan fylles til randen og koster rundt 2-10kr i Accra. Disse har ikke noen tidspunkter, du bare går til nærmeste stopp og lytter etter retningen du skal til. Ikke bare må du vite hvor du skal av, men også hva linjen du skal ta heter. For her kommer du aldri til å finne noe kart. Disse har statlig styrte priser, som kan være greit å vite da de ofte vil prøve å ta mer fra «obronis» (utlendinger) enn de lokale. 

Obroni er utrykk du hører hver dag. Det har en betydning som ligger et sted mellom hvit og utlending. Det har ingen negative konnotasjoner, men er noe barn ofte kommer løpende bort og sier eller bare roper etter deg. Det er også det de lokale sier mens de rister på hode når du gjør noe rart. For eksempel når du bruker myggsprayen til rommet, som definitivt er et snev giftig, på kroppen. 

Som nordmann har jeg opplevd å svette på ferie før, men på grunn av den høye luftfuktigheten har det blitt tatt til nye høyder i Ghana. Selv om det faktisk er vinter i Ghana så legger varmen seg rundt deg som en våtdrakt som du bare ikke slipper unna. Håpet er at jeg  vil bli akklimatisert nok til å svette et snev mindre i løpet av semesteret, men sommertemperaturen her lover ikke godt. 

• Korrespondenten fra Svalbard: Du er storkar om du kjøper melk

Men uansett hvor overveldende Ghana virker for en nordmann så er befolkningen noen av de hyggeligste man kan møte. Å gå seg bort eller ta «trotro» til feil sted er ikke noe jeg bekymrer meg for da jeg vet jeg vil kunne få hjelp av enhver ghaneser på gata.

Det er også ufattelig billig å bo i Ghana.  Gjennomsnittspris på en middag fra markedet på campus ligger på 10kr og en frokost på rundt 5kr. Her må du også vite hva prisen burde være, og hvordan du skal forhandle. Derfor har universitetet gitt oss opplæring i hvordan du skal forhandle. Om vi er sammen med lokale vil ikke dette være nødvendig da de vil få riktig pris, men alene så er vist tommelfingerregelen start med være villig til å betale 1/3 av prisen men aldri gå høyere enn halvparten så er du sikker på at du betaler rett pris! 

• Apropos: Amalie (22) er søt, singel og selvstendig. Hun er lei av folk som forteller henne at hun ikke er det.
• Marit i Sarajevo: Mer enn første verdenskrig og OL i 84