En tid for nasjonalromantikk

Folkemusikk i vekst?

Norsk folkemusikk og folkedans vokser stadig i popularitet. Tradisjonen har vært levedyktig i bygder og på mindre steder, men nå vokser interessen for denne delen av norsk kultur også i byene. Musikk og dans som tidligere ble lært i generasjonsrekker eller lokalsamfunn er nå interessant for byborgere som ikke direkte tilhører en tradisjon. Unge vil spille, danse og lytte. Mange av landets folkemusikere bor og virker i Oslo, Bergen og Trondheim. 

Folkemusikk har altså blitt et byfenomen også. En blodklubb her og et spelemannslag der. Er populariteten et tegn på søken etter en identitet i en globalisert verden, hvor kulturer, steder og mennesker bare er et tastetrykk unna? Trenger vi noe å holde fast ved? Noe som føles ekte, gammelt og unikt?

Talende tall

Før vi tar fatt på eventyret må vi se på tallene. Hvor reell er popularitetsøkningen? Eller for å si det på en annen måte: snakker vi om folkemusikk fordi det er populært, eller er det populært fordi vi snakker om det? Et spørsmål bare tall kan tyde. 

FolkOrg, organisasjonen for folkemusikk- og folkedans hadde 4 472 medlemmer i slutten av 2023. Det er noe mindre enn i 2010 da de hadde et medlemstall på 4 613. Likevel hadde Landskappleiken, som er en konkurranse i folkemusikk- og dans, rekordpåmelding i år. Konkurransen samler rundt 7 000 mennesker. Folkemusikken- og dansens egne scene i Oslo, Riksscenen, hadde besøksrekord i 2023. 

En lang historie i korte trekk

Det fantes ikke annen musikk enn det vi i dag kaller folkemusikk i norske bygder før orgelet og klassisk musikk gjorde sitt inntog, etterfulgt av radio, tv og global musikkdistribusjon. Det som for folk i førmoderne tid bare var musikk, kaller vi i dag folkemusikk.

Da ideen om Norges løsrivelse fra Sverige begynte å virke i det norske samfunn, særlig i intellektuelle kretser, var behovet for en felles nasjonal identitet presserende. Etter grunnlovens ferdigstillelse i 1814 var lovgrunnlaget lagt, men det kulturelle grunnlaget å bygge en nasjonalstat på, kunne ikke føres i bok lik en lovtekst. 

Spørsmålene om vår identitet preget samfunnet som helhet. Hva gjorde oss til nordmenn, og hva skilte oss fra svensker og dansker? 

Mange søkte svar på disse spørsmålene, delvis eller fullstendig. Særlig en gruppe fikk gjennomslag for sine ideer om det kommende Norge: romantikerne. Romantiske og nasjonalromantiske idésyn spilte en betydelig rolle i utformingen av vår nasjonale identitet. 

I løpet av 1700-tallet vokste interessen blant overklassen for bondekulturen, drevet av en voksende patriotisme etter Napoleonskrigene. Dette markerte begynnelsen på innsamlingen av kulturstoff fra bondestanden, ansett som den mest autentiske delen av norsk kultur. På 17- og 1800-tallet kom det et overflødighetshorn av reiseberetninger, topografiske beskrivelser, historiebøker og oversettelser av gamle skrifter, og et uvurderlig innsamlingsarbeid av folkemusikk-og dans fra hele landet tok fatt. Innsamlingene som begynte på 1800-tallet og fortsatte utover 1900-tallet påvirker i aller høyeste grad dagens folkemusikk. 

Dersom innsamlingene ikke hadde begynt da de gjorde, hadde antakelig mengden folkemusikk vi kjenner vært mye mindre, og dermed også bredden av den. Siden det er et levende ideal å spille riktig og «etter» tidligere utøvere, særlig i kappleiksystemet, bevares musikken tilnærmet slik den har vært i levende form. Det vi i dag kaller folkemusikk er basert nettopp på dette innsamlede materialet. I tillegg finnes det livskraftige muntlige overføringer av musikk og tekst i ubrutte linjer gjennom mange hundre år. Foruten innsamlingen som konsekvens av nasjonsbyggernes identitetssøken, er det nærliggende å tro at norsk folkemusikk hadde vært en langt fattigere tradisjon.

Unge på Osa

På Osafestivalen, en årlig folkemusikkfestival på Voss med lange tradisjoner, kryr det av unge folkemusikkinteresserte. Unge musikere står for mange av programpostene, og konserten «introfolk» er et godt bilde på unge voksnes interesse for folkemusikk. Introfolk er et talentutviklingsprogram med seks deltakere, og konserten på Osafestivalen er en av ildprøvene utøverne skal gjennom før årets unge folkemusiker kåres under bransjefestivalen FolkeLarm i Oslo i november.

Tilfeldigvis folkemusikk

En av de seks er Andrea Søgnen (23). Hun spiller langeleik, et av Norges eldste folkemusikkinstrumenter. Selv om hun er oppvokst i Hallingdal hvor folkemusikk- og dans står sterkt, er hun ikke født inn i en tradisjon. Det var nærmest tilfeldig at hun i det hele tatt begynte. Nå er hun en av landets fremste utøvere på den historiske langeleiken. 

– Det er utrolig at det er så mange muligheter i et så gammelt instrument. At det fortsatt er relevant. Men det er ikke historien jeg først og fremst tenker på når jeg spiller. 

Hvorfor ser vi en oppblomstring av folkemusikk og folkedans blant unge?

– Jeg vet ikke om jeg har noe rakettforskningssvar, men jeg tror det sosiale miljøet er en viktig faktor. Glede! 

Søgnen tror populariteten rundt eksempelvis Tuvas Blodklubb i Oslo er med å forsterke veksten.

– Jeg tror folk blir nysgjerrige og oppsøker det. Jeg opplever at miljøet er lett å komme inn i, og at det er annerledes enn mange andre ungdomsmiljøer.

–Tror du folkemusikkbølgen varer?

– Ja, den må jo det! Det er alltid noen områder som er sårbare for tap av tradisjon, men det bøtes på ved at det opprettes den type stillinger som jeg har nå, prosjektkoordinator for tradisjonsmusikk som omfavner folkemusikken -og dansen i hele Hallingdal. Det er flere og flere som utdanner seg innen folkemusikk og klarer å leve av det.

Gen Z er folkemusikkens venn

Kreativ strateg og medieviter Peder Haugfos har god kjennskap til globale kulturelle strømminger hos generasjonen hvor interessen for folkemusikken har hatt en særlig oppblomstring; Gen Z. 

– Forbrukere i dag er i større grad opptatt av å kjenne til røttene til produkter og søker etter sin tilknytning til familie, tradisjoner og kultur. Se på Gen Z; de remixer kulturelle referanser i hytt og gevær og drømmer seg tilbake til en tid før internett hvor ting var mindre komplisert og fragmentert.

Haugfos forklarer at Vice Medias nyeste innsikt på en global ungdomskultur slår fast at kulturell kapital er unges nye valuta. Nisjer og tradisjon er populært overalt.

– I tillegg lever vi i det som blir kalt den subkulturelle renessansen, hvor det nye kule er å gå «off grid», koble av med noe ekte og være i nisjefelleskap. Gen Z er mer eksponert for globale perspektiver, mikrosamfunn og forskjellige smaker og interesser enn noen før dem. Det er takket være overfloden av sosiale medieplattformer, strømmetjenester og lett tilgjengelige nettverk. 

Dette tror Haugfos kan være noe av grunnen til at musikken når ut til en ny skare av folk. Videre forteller han om et internasjonalt fenomen blant ungdommer som ønsker seg en langsommere livsstil. Generasjon Z har en ny forståelse for enkelhet og tar seg tid til å sette pris på maten, moten, reisene og lidenskapene i livene deres.

– En global ungdom er opptatt av en mykere livsstil. De har en søken etter de sanne røttene til gjenstander, mennesker, trender og tradisjoner, og anerkjenner at de kommer fra en egen familie, tradisjon og kultur. Interessen for folkemusikk passer inn i disse globale trendene. Det er ekte, det er opphav, det er tangilt det er fellesskap, det er avkobling og mye, mye mer. 

Haugfos tror folkemusikkbølgen kommer til å vokse seg større.

– Jeg tror vi vil se mye mer av alt dette i årene som kommer og at leikarringene blir større og felene blir flere. Tendensen til oppblomstring og interesse for det «gamle norske» er overalt. Norsk metall, folklore, Theodor Kittelsen, norsk ull, gamle tradisjoner og håndverk er voksende trender.