– Før tenkte jeg at det kom mange galninger min vei, men det er jo jeg som er magneten

Vi sitter ansikt til ansikt ved et bord i sola på nabolagkafeen Dr. Wiesner. Robbie har solbriller på, for å skjule det han mener er et trøtt tryne. Han har nemlig, som mange musikere før han, tilbragt mesteparten av natten i studio. 

 – Du får bare spørre meg om det du ønsker, jeg kommer ikke til å sensurere meg, sier Robbie i det han får fyr på rullingsen.

Mange av bergensrockernes historier starter i Loddefjord, det gjør også denne. Robbie forteller om en annerledes oppvekst, der det ene fører til det andre. Fotball fører til skade, og skade fører til at han må finne på noe annet, og musikken som kommer inn som en reddende engel. Han forteller om en snill rektor som lar dem øve på skolens musikkrom etter skoletid, røyking på røykehjørnet og sitt nye kall: Punken. 

Om oppveksten i Loddefjord konkluderes det:

– Vi var vel det man kaller underklassen, men det skjønte vi ikke før mye senere.

– Så tok han opp en kniv og stabbet meg

– Så det ble veien til punkeren Robbie?

– Vi var punkere. Vi følte oss som outsidere i forhold til de streite på skolen som kom utenfra Loddefjord. De vi spilte med viste oss mye bra punk, og det ble et slags samhold. 

– Hva med bandet De Kjipe, ble det dannet allerede så tidlig?

– Nei, det var senere, etter at jeg flyttet til byen dannet jeg De kjipe med noen vaskekte punkere. De var så drøye at det ble veldig mye kaos. Hardcore shit. Han ene ble veldig syk på et tidspunkt, paranoid, og det endte med at han prøvde å drepe meg med kniv. 

– På kvarteret, sant? Kontrer journalisten som har forberedt seg litt for godt til å ha en naturlig reaksjon på den brutale historien.

– Ja, faktisk, svarer Eidevik og ser litt overrasket ut.

– Jeg var heldig som var ved mine fulle fem da, fortsetter han.

– For det kom ut av intet for deg? 

– Nei, jeg så det komme, han hadde fulgt etter meg en stund, så jeg prøvde å riste han av meg på Kvarteret. Han var psykisk syk, og var nok ikke tilregnelig, det ble et slags oppgjør, litt håndgemeng og så tok han fram en kniv og stabbet meg. 

– Hvor da?

– Han gikk mot ansiktet, men jeg tok opp hendene og så traff han armene mine. Ja. Det kunne gått mye verre. 

– Var det det som ble slutten på De kjipe? 

– Nei, vi var allerede nedlagt noen måneder før hendelsen. Det var et skikkelig kaosband.

Alt i alt, en grei tur i kasjotten?

– Til en annen røverhistorie, du kom i trøbbel for å leke tollbod på Puddefjordsbroen?

– Ja, jeg og en kompis hadde drukket hjemmelaget vin, og det slo til noe så sinnssykt. Så vi fikk det for oss at vi skulle kreve bompenger av folk som gikk over broen. Vi synes det var kjempemorsomt, men det var åpenbart ikke det for de andre. Han med 30 centimeter høy hanekam og jeg med bomberjakke. Det var karikaturtegning av oss i avisa liksom, så det var ingen tvil om hva som hadde skjedd. Vi ble anmeldt for ran, og da var det bare å legge seg helt flat.

– Og så kom du for sent til samfunnsstraffen?

– Stemmer det. Jeg hadde en uke ferie, så jeg og noen andre kjørte ned til København for å besøke Kristiania. Men da vi kom fram fant vi ut at Kristiania var stengt. Vi var tydeligvis de eneste som ikke hadde fått det med seg. Så da dro vi på byen. Det var da to dager til jeg måtte være tilbake i byen. På vei tilbake gikk vi tom for penger, og vi kjørte innom Drammen for å hente penger fra kjæresten til moren til han ene i bilen. Så kjørte vi over fjellet og jeg ble en halv dag forsinket. 

Forsinkelsen førte til at han måtte sone en og en halv måned i Ålesund fengsel. 

– Litt av en erfaring, som jeg ikke skulle vært foruten.

I fengsel møtte han «banditter ved sine fulle fem», som han beskriver som snille og kreative mennesker, med drøye livshistorier. I samtaler med sine medfanger fikk han andre perspektiver på livet. 

– Ålesund fengsel lignet litt på et gammelt fengsel fra amerikanske filmer, hvis du skjønner hva jeg mener? 

– Ja, jeg tror det.

– Det lå også midt i gågaten, så man kunne se rett over til leilighetene på andre siden av veien. På kveldingen pleide jentene faktisk å flørte, og flashe titsene fra vinduene, haha. 

– What!? 

– Ja de gjorde det ass, og du vet, det er så lenge siden at jeg etter en stund tenkte det var noe jeg hadde drømt, men sist helg, da vi spilte i Ålesund, kom jeg i faktisk i prat med en som sa hun var i et av de kollektivene! 

– Så alt i alt, en grei tur i kasjotten? 

– Ja! Jeg var jo mellom jobber, leiligheter, og fjas uansett. Så det var en unik erfaring som satte preg på meg. Jeg har jo møtt en en del av de jeg satt inne med i ettertid, og de er ikke tilsnakkelige, fordi de er ruset og tilbake i miljøet. Når de sitter inne er de jo edru. Jeg tror nesten de setter pris på det, en pause fra det kaoset som styrer livene deres. 

Et kryss på bucketlisten

– Vi hopper litt frem. Du har jo blitt student, hvordan er det?

– Ja, jeg tar en bachelor i sosialantropologi. Det tar den tiden det tar da, er ikke alltid like lett å kombinere det med musikken, men når det funker er det veldig bra!

Eidevik hadde alltid lyst til å fullføre videregående skole, noe han i sin tid ikke gjorde. I 2017 fullførte han derfor voksenopplæring på katedralskolen. Ett kryss på bucketlisten. Han tenkte egentlig at «jeg ikke skulle noe mer enn det», men: 

– Så kom covid. Og da tenkte jeg at de første som ryker nå er oss musikere. Jeg søkte meg dermed inn på universitet, slik at jeg kunne sysle med fag. Så jeg satt på kveldene med fag og skrev låter på dagtid. Hadde the time of my life!

– Jeg visste at det var noe uansett

Som tredveåring ble Eidevik utredet for bipolaritet. Historien han forteller om seg selv, hans oppturer og nedturer, er på sett og vis formet av dette. Det at også vi vet om diagnosen på forhånd gjør at neste spørsmål blir slående likt noe fra Se og Hør:

– Hvordan har livet endret seg etter diagnosen? 

– Det var deilig, det var befriende, for jeg visste at det var noe uansett. 

– Som bipolar tror jeg at jeg har en spenningssøkende greie. Før tenkte jeg at det var så mange galninger som kom min vei, men nå skjønner jeg jo det at det er jeg som er magneten. Sprø personer er interessante, fordi de ser livet på en annen måte. Men de som er annerledes har gjerne mer ting i bagasjen da, mer trøbbel, og når alle disse menneskene samles samtidig kan det fort bli mye kaos. Det vet jeg alt om. 

– Ja, for du har et ganske rolig lynne for å ha vært såpass mye i trøbbel?

– Det er vanskelig å beskrive, men ja... Jeg er sårbar når livet virkelig skjer, men merker at jeg nå har blitt mer hardhudet og funnet roen. 

– Det er jo litt størrelse på egoet, selvfølgelig.

Einar «Engelen» Engelstad er en gammel rocker i Bergen, og kjenner Robbie godt. Han har for det meste gode ting å si om ham, men er også ærlig på at han er sta. 

– Jeg kjenner Robbie som en ålreit person, vi har kjent hverandre i veldig mange år, siden han var 17-18 år. Det er mange andre som har kjent ham i mange år, men som ikke er så god venn med ham lenger. Som mange andre rockere har han jo gjort en del ting som ikke tåler dagens lys. Det er jo litt størrelse på egoet, selvfølgelig. 

Engelen forteller: Jeg har kjent jævla mange musikere opp gjennom årene. I en del tilfeller er de kule og fornuftige, i andre tilfeller er de spik spenna gærne. 

– Hvor på den skalaen havner Robbie? 

– Han er vel en god blanding av det ene og det andre. Gutten er ikke plagsomt mye musikalsk utdannet, men det er jo det som har laget denne Loddefjordsounden. La oss innrømme det: Noe av det Hjerteslag har laget er jævla bra. 

– Apropos Loddefjordsounden. Hva er det den kommer av egentlig?

– Det er bare østlendinger som kan stille et sånn spørsmål. Loddefjord var en drabantby, folk ble lempet inn i leiligheter uten noen form for sosialt nettverk. Da endte ungdommen med å henge rundt blokkene og på bensinstasjonen. Heldigvis endte noen av dem i lydstudio i stedet. Alle i den gjengen der, Jon Olav Nilsen, Hjerteslag, Fjorden Baby er selvlærte, og det hører du. Det er mer skranglete. De var sinte, unge menn. 

– For å si det sånn: Du booket ikke et band fra «Loddiken» med mindre du visste at risikoen for slåssing i døren var relativt stor. 

– Nå er det bedre enn på flere år

Hjerteslag holder fortsatt på, men med en annen besetning enn tidligere. Det var en intern konflikt hvor bandet splittet opp, og det har vært flere runder med hvem som skal få beholde bandnavnet. Nå er det Robbie og hans nye gjeng som bruker det, og det virker han å være godt fornøyd med. 

– Hvordan ser det ut fremover? Noen nyheter å melde?

– Vi er i studio nå, og spiller inn nye låter, kanskje det kommer til sensommeren. Vi får se, men vi jobber ganske effektivt! 

– Er det bra eller? Med ny gjeng?

– Det er dritbra! Jeg gleder meg! Nå er det bedre enn på flere år. Det har selvfølgelig tatt en liten stund for oss å finne hverandre, men nå er vi der og vi forstår hverandre bedre. Det er superdeilig. På fredag skal vi kjøre bil i 8 timer fra 07:00 om morgenen, og jeg gruer meg ikke litt en gang fordi det er så fin gjeng.